Eventyr eller folkeeventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som «det var en gang», fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig og har ukjent opphavsperson kalles folkeeventyr, mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles kunsteventyr.

Folkeeventyrene tilhører den eldste formen for diktning. Opprinnelsen til eventyrene er ofte ikke kjent, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom. Mennesker har sannsynligvis fortalt eventyr lenge før skrivekunsten, og lenge før trykkekunstens tid. Etter at skriften gjorde sitt inntog har eventyr også blitt overlevert i tekst.

Etter som eventyrene er overført muntlig i generasjoner finnes de i flere varianter.

På 1800-tallet ble eventyrene samlet inn og skrevet ned som en del av nasjonalromantikken. Blant de mest kjente innsamlerne er Brødrene Grimm i Tyskland, Evald Tang Kristensen i Danmark, Zacharias Topelius i Finland og Asbjørnsen og Moe i Norge.

Eventyrtradisjonen

Det finnes lange og mangfoldige eventyrtradisjoner i Asia, med røtter flere tusen år tilbake. Eventyr har gjennom historien fungert både som underholdning og som formidling av normer, verdier og praktisk livskunnskap.

Gjennom muntlig overlevering har fortellingene blitt tilpasset ulike samfunn og kulturer, men mange har et tydelig moralsk innhold. Helter som Askeladden lykkes gjerne fordi de viser kløkt, mot og hjelpsomhet, og blir belønnet for disse egenskapene.

Asia

Flere asiatiske kulturer har utviklet egne former for folkeeventyr, fabler og mytiske fortellinger. Disse har ofte moralske, filosofiske eller religiøse temaer og formidler visdom gjennom symbolikk og fortellinger. Den mest kjente eventyrsamlingen fra regionen er Tusen og en natt, en samling fortellinger fra middelalderen bundet sammen av en rammefortelling.

India har en av verdens eldste dokumenterte eventyrtradisjoner. Panchatantra, en samling fabler og eventyr, dateres av enkelte forskere til omkring 200 f.Kr., men bygger trolig på eldre muntlige tradisjoner. En annen sentral samling er Kathasaritsagara fra 1100-tallet, som har påvirket senere fortellertradisjoner i Asia, Midtøsten og Europa. Kinesiske eventyr vektlegger ofte moral, rettferdighet, respekt for foreldre og buddhistisk visdom. Japanske eventyr er preget av naturmystikk, åndeverdenen og respekt for forfedre, og inneholder ofte yōkai og kami. Koreanske eventyr kombinerer gjerne buddhistisk symbolikk med humor og moralske budskap. I Sør- og Øst-Asia ble eventyrene brukt til å formidle praktisk visdom, lederidealer og moralske læresetninger. I Midtøsten fikk Tusen og en natt stor betydning som litterær og kulturell tradisjon, der rammefortellingen også ga rom for samfunnskritikk.

Afrika

Afrika har også en omfattende eventyrtradisjon med røtter i muntlig fortellerkunst. Eventyrene har vært en viktig del av kultur, oppdragelse og samfunnsliv i flere afrikanske samfunn. De fortelles tradisjonelt rundt bålet, der fortelleren gjerne bruker sang, rytme og dans, og publikum deltar aktivt. Dyr spiller en sentral rolle, ofte som lurefigurer som overlistar større og sterkere motstandere. Fortellingene forklarer naturfenomener, skildrer sosiale normer og formidler moralske og praktiske læresetninger. Mange afrikanske eventyr har blitt videreført i karibisk og afroamerikansk folklore. Et kjent eksempel er den vestafrikanske lurefiguren Anansi, som også forekommer i fortellertradisjonene på Jamaica og i USA.

Amerika

Blant urfolk i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika finnes det en rik muntlig fortellertradisjon med eventyr, myter og legender. Fortellingene er overlevert gjennom generasjoner og er nært knyttet til natur, kosmologi og kulturell identitet. Kjente skikkelser er Coyote, en lurefigur i flere nordamerikanske urfolkstradisjoner, særlig blant navahoer og caddo, Bestemor Edderkopp i tradisjonene til blant andre hopi og navaho, og Bøffelkvinnen, som i lakota-tradisjonen lærer menneskene å leve i balanse med naturen.

Øst-Europa

Øst-Europa har en lang eventyrtradisjon med røtter i slavisk folketro, ortodoks kristendom og førkristen mytologi. Fortellingene har blitt overlevert muntlig gjennom generasjoner og finnes i mange varianter i blant annet Russland, Polen, Ukraina, Romania, Bulgaria og de baltiske statene. De handler ofte om moralske prøvelser og reiser gjennom symbolske verdener, og benytter fortellergrep som tretallsloven, magiske hjelpere og overnaturlige vesener.

Sør-Europa har også en rik eventyrtradisjon med røtter i antikk mytologi, middelalderens folklore og muntlig fortellerkunst. Den italienske forfatteren Giambattista Basile samlet på 1600-tallet eventyr i Lo cunto de li cunti, en av Europas eldste eventyrsamlinger. Italienske folkeeventyr er ofte preget av humor, listige helter og moralske prøvelser. I Hellas eksisterer både en tradisjon knyttet til den klassiske mytologien med skikkelser som Zevs og Herakles, og en folkelig eventyrtradisjon fra bysantinsk og osmansk tid. Portugisiske eventyr har ofte motiver fra sjøfart og reiser, mens spanske eventyr kombinerer kristen symbolikk, maurisk påvirkning og lokal folklore. Regioner som Galicia og Andalucía har egne tradisjoner med hekser, ånder og helgener.

Nord-Europa

Eventyrtradisjonene i Nord-Europa har mange fellestrekk, men også regionale særpreg. Fortellingene er overlevert muntlig gjennom århundrer og foregår gjerne i en tidløs og stedløs verden som samtidig gjenspeiler natur- og samfunnsforholdene der de ble fortalt. Innledninger som «Det var en gang» og avslutninger som «Snipp, snapp, snute» finnes i ulike former i store deler av Europa. Gjennomgående skikkelser er helten, skurken, hjelperen og den vise gamle. Helten er ofte den svakeste eller minst sannsynlige vinneren, men lykkes ved hjelp av kløkt, mot eller vennlighet. Magiske gjenstander og overnaturlige vesener er vanlige innslag, og fortellingene formidler ofte moralske budskap eller samfunnskritikk gjennom humor og symbolikk. Troll, hekser, drager, alver og talende dyr forekommer i mange europeiske eventyr, men med ulik utbredelse fra region til region.

Skandinavia

I Skandinavia utviklet eventyrtradisjonen seg i bondesamfunnene, der fortellingene ble formidlet muntlig som en del av dagliglivet. Eventyrene fungerte både som underholdning og som formidling av normer, verdier og praktisk livsvisdom. Samtidig bidro de til å bevare lokale fortellertradisjoner, språkformer og kulturelle særtrekk.

Norge

Norske eventyr gjenspeiler norsk natur og samfunn, med handling lagt til fjell, skoger, setrer, fossefall og dalfører. Trollene holder til i fjellene, og heltene må ofte krysse elver, skoger og fjell på veien mot målet. Dyr med menneskelige egenskaper er vanlige, som i fortellingene om Bukkene Bruse og reven og bjørnen. Trollene fremstilles gjerne som store, sterke og farlige, men blir som regel overlistet av helten. Norske eventyr er også preget av humor og inneholder tidvis kritikk av øvrighetspersoner som futen, presten og kongens menn. Selv om handlingen vanligvis er lagt til en tidløs og stedløs verden, finnes det også eventyr med tilknytning til konkrete steder, som Trollet på Hedalskogen og Kvitebjørn kong Valemon.

Eventyrtradisjonene varierer mellom landsdelene i Norge. På Østlandet er mange fortellinger knyttet til skog, gårdsliv og underjordiske vesener. På Sørlandet preges tradisjonen av kystkultur, sjøfart og fortellinger om draugen, havfolk og forlis, ofte med kristne motiver. På Vestlandet har fjord- og fjellandskapet gitt opphav til fortellinger om troll, fjellvetter og naturkrefter. Trøndelag er kjent for eventyr med humor, listige helter og fortellinger om underjordiske og lokale troll.

I Nord-Norge er eventyrene ofte knyttet til overlevelse, naturens krefter og respekt for det ukjente. Samisk fortellertradisjon omfatter både egne eventyr og samiske varianter av fortellinger som er kjent fra andre deler av Norge. Tradisjonene varierer mellom ulike samiske språk- og kulturområder, og mellom kyst- og innlandsområder. Nordsamisk tradisjon er den best dokumenterte og omfatter blant annet skikkelser som Stallo, Stiika-Piera, draugen og dyrenes stammor. Sørsamisk tradisjon har egne fortellinger og skikkelser, blant annet Sølvbruden og Solskatten, med motiver knyttet til reindrift, flyttemønstre og fjellandskap. Østsamisk tradisjon er mindre kjent, men omfatter fortellinger som Reinen med gylne horn og Rimne-Kales, og viser påvirkning fra russisk og finsk fortellerkultur. Sjøsamiske eventyr er knyttet til fiske, havet og skikkelser som draugen, marmæla og havormen, mens innlandssamiske eventyr i større grad handler om reindrift, jakt, underjordiske vesener og Stallo.

Samiske og kvenske eventyr

Samiske eventyr skiller seg fra den øvrige norske eventyrtradisjonen ved at de gjenspeiler samisk kultur, verdensforståelse og forholdet til naturen. Fortellingene er ofte knyttet til bestemte steder og personer og legger vekt på respekt for naturen, dyr og andre levende vesener. Relasjonen mellom de levende og de døde har en mer fremtredende plass enn i mange andre norske eventyr. Som i den øvrige norske tradisjonen spiller dyr, natur og naturfenomener, blant annet nordlyset, en sentral rolle.

Den kvenske eventyrtradisjonen har røtter i finsk og nordskandinavisk folklore, men har også egne fortellinger og skikkelser. Dyr som bjørn, rev, katt og hare går igjen, og mange fortellinger handler om samarbeid, kløkt og fellesskap. Tradisjonen er i hovedsak muntlig og kjennetegnes av rytme, sang og aktiv deltakelse fra tilhørerne.

Eventyrtyper

Eventyr kan deles inn i flere hovedtyper etter innhold, oppbygning og motivkrets.

Dyreeventyr

Utdypende artikkel: Dyreeventyr

Dyreeventyr er fortellinger der dyr snakker og opptrer som mennesker. Bjørn, rev og ulv er blant de vanligste skikkelsene. I norske dyreeventyr fungerer dyrene ofte som symboler på ulike samfunnsgrupper eller menneskelige egenskaper. Bjørnen kunne for eksempel omtales som «han far sjøl i stua», en hentydning til presten, mens reven kunne sies å snakke «dansk», som en sorenskriver.

Blant de lengre dyreeventyrene er Revenka og Væren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv.

Undereventyr

Utdypende artikkel: Undereventyr

Undereventyr er de mest omfattende og eventyrlige fortellingene. Et gjennomgående trekk er at hovedpersonen reiser til en «sekundær verden», for eksempel «over havet», «under jorda» eller til et fjernt land. Der må helten eller heltinnen løse oppgaver og gjennomgå prøvelser. Utfallet avhenger ofte av råd eller hjelp fra overnaturlige hjelpere, gjerne forheksede dyr.

I enkelte fortellinger er det den sekundære verdenen som oppsøker menneskenes verden. Ved slutten av fortellingen vender hovedpersonen tilbake med ny innsikt eller erfaring. På engelsk betegnes denne eventyrtypen ofte som fairy tales, en betegnelse som viser til Faerie og den overnaturlige verdenen.

Novelleeventyr

Utdypende artikkel: Novelleeventyr

Novelleeventyr har en oppbygning som minner om undereventyr ved at de ofte er lange og består av flere episoder. Til forskjell fra undereventyrene inneholder de få eller ingen overnaturlige innslag.

Temaene kan være konflikter med øvrigheten, samliv eller menneskelige relasjoner. Blant de mest kjente norske novelleeventyrene er Presten og klokkeren, Prinsessen som ingen kunne målbinde og Askeladden som fikk kongsdatteren til å løgste seg.

Skjemteeventyr

Utdypende artikkel: Skjemteeventyr

Skjemteeventyr har som hovedformål å underholde og vekke latter. De inneholder få eller ingen overnaturlige innslag og omhandler ofte molboer, friere, ektepar eller andre hverdagslige figurer. Kjerringa mot strømmen er et kjent eksempel.

Erotiske eventyr

Utdypende artikkel: Erotiske eventyr

Erotiske eventyr regnes vanligvis som en undergruppe av skjemteeventyrene. De kjennetegnes av et seksuelt eller grovkornet innhold. Asbjørnsen og Moe samlet inn flere slike fortellinger, men valgte å ikke publisere dem. I mange eventyr som senere ble utgitt, ble erotiske innslag og grovt språk tonet ned eller fjernet.

Legendeeventyr

Utdypende artikkel: Legendeeventyr

Legendeeventyr er nært beslektet med undereventyr, men handlingen er knyttet til religiøse motiver. Jesus og sankt Peter er ofte sentrale skikkelser, og fortellingene er gjerne lagt til tiden da Jesus vandret på jorden.

Eventyrene står nær opphavssagnene og forklarer ofte hvordan mennesker eller dyr ble belønnet eller straffet. Eksempler er Gjertrudsfuglen, Jomfru Maria og Svalen og Jomfru Maria som Gudmor. Enkelte fortellinger ligger i grenseland mellom legendeeventyr og undereventyr, mens andre har trekk til felles med Gutten og det dumme trollet. Et eksempel er Smeden som de ikke turde slippe inn i Helvete, som også viser påvirkning fra Nikodemusevangeliet.

Opphavseventyr

Utdypende artikkel: Opphavssagn

Opphavseventyr, også kalt etiologiske eventyr, forklarer opprinnelsen til naturfenomener, dyr, planter, landskap eller kulturelle skikker. Et kjent eksempel er Hvorfor bjørnen er stubbrumpet.

Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske

Denne gruppen omtales ofte som Gutten og det dumme trollet. Hovedmotivet er at et menneske overlistar troll, fanden eller andre overnaturlige vesener ved hjelp av kløkt fremfor styrke. Blant de mest kjente norske eventyrene i denne kategorien er Askeladden som kappåt med trollet, Smørbukk og Fanden i nøtta.

Ramseeventyr

Utdypende artikkel: Ramseeventyr

Ramseeventyr er bygget opp rundt en gjentakende remse som blir lengre etter hvert som fortellingen utvikler seg. Remsen kan ha pedagogisk funksjon, inneholde rester av magiske formularer eller danne grunnlag for en humoristisk skrøne. Pannekaka er trolig det mest kjente norske ramseeventyret, og eventyrtypen har tradisjonelt vært særlig knyttet til fortellinger for barn.

Dyreeventyr

Utdypende artikkel: Dyreeventyr

Dyreeventyr er gjerne fortellinger om dyr som snakker og oppfører seg som mennesker. Bjørn, rev og ulver de mest vanlige å treffe på. Revenka er et eksempel på dette. I Norge handler slike eventyr gjerne om bjørnen og reven. Disse dyrene var ofte koder for øvrigheten i bondesamfunnet. Bjørnen kunne derfor tiltales som presten: «Han far sjøl i stua». Om reven kunne det hete at han snakket «dansk», som en sorenskriver.

Av lengre eventyr kan nevnes Reveenka og Væren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv.

Undereventyr

Utdypende artikkel: Undereventyr

Denne kategorien eventyr inneholder de lengste og mest utbroderte fortellingene. Et gjennomgående trekk er «ferden til den sekundære verden», enten det er «over havet», «under jorda» eller rett og slett til et annet land. I den sekundære verden må helten eller heltinna løse oppgaver og blir satt på en lang rekke prøver. Om de lykkes avhenger av de gode rådene de får fra hjelpere, gjerne fortrollede dyr. I noen av disse eventyrene oppsøker den sekundære verden menneskene. Ved fortellingens slutt er hovedpersonen kommet styrket tilbake, og visere enn ved fortellingens begynnelse. Denne kategorien blir på engelsk kalt «fairy-tales», og knyttes dermed tydeligere til betegnelsen Faerie – fra alver – som betegnelsen på det sekundære (se Tolkien: Tree and leaf).

Novelleeventyr

Utdypende artikkel: Novelleeventyr

Denne kategorien eventyr som i oppbygning likner undereventyr ved at de ofte er lange og inneholder flere scener, men til forskjell fra undereventyra i liten grad inneholder motiver av magisk eller fantastisk art.

De kan ta opp problemer med øvrigheten, eller samlivsproblemer. Blant de mest utbredte novelleeventyra i norsk tradisjon er Presten og klokkeren, Prinsessen som ingen kunne målbinde og Askeladden som fikk kongsdatteren til å løgste seg.

Skjemteeventyr

Utdypende artikkel: Skjemteeventyr

Denne kategorien eventyr har få eller ingen overnaturlige innslag, som har hatt som hovedfunksjon å underholde og vekke latter hos tilhørerne. Gruppa er svært sammensatt, og kan f.eks. handle om molboer, friere, ektepar, dumme menn og kjerringer osv. Kjerringa mot strømmen er et kjent skjemteeventyr.

Erotiske eventyr

Utdypende artikkel: Erotiske eventyr

Kategorien hører til innen skjemteeventyrene, men er blitt skilt ut pga. sitt slibrige og obskøne innhold. Asbjørnsen og Moe var blant dem som også samlet inn erotiske eventyr, men de ga dem ikke ut. I mange av de mer sømmelige eventyrene forekom det opprinnelig erotisk innhold og upassende gloser før de ble tilpasset og omdiktet for å kunne settes på trykk.

Legendeeventyr

Utdypende artikkel: Legendeeventyr

Disse eventyrene er beslektet med undereventyrene, men handlingen knyttes til religiøse emner, og Jesus og sankt Peter er sentrale aktører. Disse eventyrene knyttes ofte til den tida da Jesus vandret på jorda. Eventyrene er nært knyttet til opphavssagn, og forklarer hvordan mennesker og dyr blir straffet for sine onde gjerninger. Typisk i så måte er 'Gjertrudsfuglen, eller Jomfru Maria og Svalen, eller Jomfru Maria som Gudmor. Det siste eksemplet viser ellers at det finnes overgangsformer mellom gruppene – i dette tilfellet er det ingen klar avgrensing til undereventyret. Noen av disse eventyrene ligger i overgangen mellom denne kategorien gutten og det dumme trollet. Et annet eksempel er Smeden som de ikke turde slippe inn i Helvete. Denne fortellingen bærer forøvrig preg av å være beslektet med Nikodemusevangeliet.

Opphavseventyr

Utdypende artikkel: Opphavssagn

Opphavseventyr eller etiologiske eventyr er en kategori av tradisjonelle fortellinger, eventyr og sagn. Slike eventyr tar sikte på å forklare hvorfor et naturfenomen, objekt eller et kulturtrekk som en skikk har oppstått. Eksempel på slike eventyr er Hvorfor bjørnen er stubbrumpet.

Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske

Kategorien er ofte kalt Gutten og det dumme trollet. Av disse er nok Askeladden som kappåt med trollet og Smørbukk de mest kjente i Norge. Fanden som eventyrfigur hører også inn her, fordi han er et takknemlig offer for fulheten (Fanden i nøtta).

Ramseeventyr

Utdypende artikkel: Ramseeventyr

Disse eventyrene er bygd opp over en gjentatt remse som vokser seg svært lang før fortellingen tar slutt. I noen tilfelle kan denne remsa ha pedagogisk innhold, eller inneholde rester av en magisk formel. Andre ganger kan eventyret bygges opp til en vill skrøne som i Kjetta som var så fæl til å ete. Pannekaka er sannsynligvis Norges mest kjente eksempel på et ramseeventyr. Disse eventyrene var nok i utgangspunktet fortalt til barn.

Kunsteventyr

Utdypende artikkel: Kunsteventyr

Mens de aller fleste eventyrene er muntlig overleverte, er denne kategorien knyttet til navngitte forfattere. H. C. Andersen er nok den mest kjente eventyrforfatteren i så måte. E. T. A. Hoffmann skrev også fortellinger i samme sjanger. I kunsteventyret utnytter forfatteren eventyrets stilmessige trekk i sin egen diktning, og prøver å bevare eventyrets form. H.C.Andersen gjorde også noe innsamlingsarbeid selv, og diktet av og til om på eksisterende overlevering. Andersens omarbeidelser går ofte noe lenger enn Asbjørnsens eller Grimms «tillemping» av språk og overlevert groteskeri.

Blant andre nyere kunsteventyr kan nevnes Legenden om Narnia (1950-1956) av C.S. Lewis og Mio, min Mio (1954) av Astrid Lindgren.

Karakteristiske sjangertrekk ved eventyr

Et typisk trekk ved praktisk talt alle eventyr er at skikkelsene er stereotypier med en endimensjonal personlighet. Helten er bare god, trollene bare dumme, prinsessa bare vakker og så videre. Rollefigurene er dessuten upersonlige og går igjen i flere eventyr, for eksempel fattiggutten, gjerne under det generelle navnet Espen Askeladd, prinsessa, kongen, den gamle kona og andre faste typer. Andre kjennetegn ved eventyrene kan beskrives ved andre stilmessige «eventyrlover» eller faste formler. Disse går igjen i mange typer fortellerkunst og letter kommunikasjonen og formidlinga. Oppbygginga er skjematisk og lett å kjenne igjen som typisk for eventyrsjangeren. Noen eventyrlover er disse:

Innledningsloven

De fleste eventyr åpner med en standardisert innledning, for eksempel «Det var en gang». Fortellinga begynner rolig og utvikler seg gradvis mot mer handling.

Loven om handlingsenhet

Bare de elementene som er nødvendig for handlingen, er tatt med. Strukturen i eventyrene er stram og rettlinjet, med klar rekkefølge i tid, med få hendelser, få personer og bare ett grunnmotiv. Dette går tilbake til det klassiske dramatikkidealet om enhet i tre ledd – i handling, tid og sted.

Midtpunktloven

Eventyret har bare én helt, og handlingen er konsentrert om denne helten eller heltinna. I undereventyrene veksles det mellom jenter og gutter i hovedrollen. Helten er både et identifikasjonsobjekt og et ideal.

Totallsloven

Den sceniske totallsloven fra avhandlingen Episke love i folkedigtningen (1908) innebærer at det som regel bare er to personer med i en scene eller et møte.

Tvillingloven

To personer kan opptre som om de var den samme med like egenskaper, for eksempel «Per og Pål». De representerer mer en gruppe eller mennesketype enn enkeltpersoner. Helten er ikke en av dem. Tvillingloven finner vi i mange europeiske eventyr. «Tvillingene» er ofte helten eller hovedpersonens motstandere. De er ikke nødvendigvis tvillinger, men de har lik personlighet og oppfører seg likt. De begår også ofte feil slik at de ikke klarer «oppdraget» som eventyret handler om. Som for eksempel i norske eventyr er Per og Pål egoistiske og selvgode, men feiler og vinner ikke. Askeladden er motsatt av de to og vinner alltid til slutt, både skatten, prinsessa og halve kongeriket derpå.^[1]

Motsetningsloven

Når to personer opptrer samtidig, blir motsetningene og forskjellene framhevet. Kontrastene forsterker konfliktene og gjør rollene tydeligere. For eksempel kan den ene være rik og den andre fattig, eller hvis helten er pen og god, må skurken være stygg og ond.

Tretallsloven og annen tallmystikk

Svært mange eventyr inneholder mengden tre – dette kalles for tretallsloven. Det kan være tre personer, for eksempel Per, Pål og Espen Askeladd eller tre prinsesser, tre hendelser, tre forsøk eller tre ønsker. Andre vanlige eventyrtall er sju og ni (det vil si tre ganger tre), som sju brødre eller troll med sju eller ni hoder. Slike tall gjør det lettere for en som forteller å huske handlingsgangen i eventyrene.

Loven om bakvekt

Av en serie hendelser eller elementer er den siste alltid den viktigste. Eksempler er Per, Pål og Espen Askeladd, at den yngste av flere prinsesser er den peneste og så videre.

Hvileloven

Eventyr slutter sjelden helt brått, men avrundes med at handlingen faller til ro, gjerne med et «så levde de lykkelig alle sine dager».

Naturmytiske eventyrskikkelser

De skapningene helten møter i eventyrene, er oftest folk og fe fra den virkelige verden. Det kan være konger og prinsesser, prester og lensmenn, men også gamle koner, fattigfolk og forskjellige dyr og fugler. I tillegg inneholder mange eventyr fabelvesener og andre overnaturlige vesener fra den «sekundære verdenen». Forestillingene og skapningene skifter fra land til land. Ofte har de mytologisk opphav, gjerne knyttet til krefter i naturen. I Norge vil troll og trollkjerringer være blant de vanligste, i tillegg til underjordiske skapninger som tuftekaller, gråmenn, huldre- og haugfolk. Dessuten er det eventyr om huldre, nøkker, fossekaller og drager. I Europa kan en ellers støte på disse overnaturlige eventyrskikkelsene:

Alv forekommer gjerne i engelske og danske eventyr.
Draugen er i samiske eventyr gjenferd fra havet, men i samisk tradisjon kan slektskap redde deg, i motsetning til norsk tradisjon.
Dverger er vanlige i tyske eventyr samlet av brødrene Grimm.
Dyrenes stammødre er i samiske eventyr mytiske urmødre for ulike dyrearter, som reinsdyrets eller froskens stammor. De symboliserer respekt for naturen og balanse i økosystemet.
Engler opptrer ofte i Brødrene Grimms eventyr, sjeldnere i norske eventyr.
Feer beskrives gjerne i engelske og tyske eventyr. De er knyttet til de engelske «fairies» og er beslektet med alvene.
Haugfolk er en betegnelse på overnaturlige vesener som bor i hauger og under bakken. De kan være vennlige hvis man viser respekt, men hevngjerrige hvis man forstyrrer dem.
Hekser opptrer i danske og tyske eventyr. I Norge blir de gjerne kalt trollkjerringer.
Huldra er en vakker kvinne med lang hale som bor i skogen. Hun kan være både hjelpsom og farlig, og mange eventyr handler om menn som blir forført eller lurt av henne.
Jotner, jetter, riser eller jutuler er kjempestore, onde troll. Betegnelsen «jette» brukes særlig i Danmark og Sverige. De tilsvarer omtrent «giant» i engelsk kultur.
Nisser er ikke så vanlig i eventyrene, men finnes oftere i sagn. Unntaksvis kan man treffe på gråtasser eller underjordiske. Disse nevnes ofte under fellesbetegnelsen tusser.
Nymfer, havfruer og najader er vanligere i Danmark og europeiske fortellinger.
Nøkken er et mystisk vannvesen som lokker folk til seg for å drukne dem.
Stallo er i samiske, og kvenske eventyr oversatt fra samisk, et stort, farlig og ofte dumt vesen, litt som et troll, men med egne særtrekk. Ofte lurt av smarte barn eller mennesker.
Troll er opprinnelig det samme som jetter, men forekommer også som mindre vesener.
Tusser er fellesbetegnelse på overnaturlige vesnene eller vettene.
Vetter er en fellesbetegnelse for alle overnaturlige vesener. Vannvetter, som nøkken og draugen; landvetter, som haugfolk; underjordiske og skogsvetter, som hulder.

Varianter

Et eventyr kan fortelles i en lang rekke varianter innenfor et lite tradisjonsområde. Et eksempel er Amor og Psyke-kretsen, som er fortalt i en lang rekke ulike versjoner over hele Europa. I Norge finnes fortellingene i minst tre nedskrevne versjoner: «Østenfor sol og vestenfor måne», «Kvitebjørn kong Valemon», «Dyret i hagjen». Av «Askepott»-fortellingene finnes det langt fler. Tradisjonsøkologien i Norge skiller eventyret noe fra den kjente tyske varianten, men eventyret er fortalt og samlet inn i en rekke bygder: «Kari Trestakk», «Åse piltr i skinnstakk», «Lita-frid-Kirsti».

Fortellere

Fortellertradisjonen er en sentral del av den muntlige kulturarven. Eventyr ble overlevert fra generasjon til generasjon, og hver forteller tilpasset gjerne fortellingen med lokale navn, steder og detaljer. Dette bidro til at samme eventyr kunne forekomme i mange varianter. Eventyrene fungerte både som underholdning, formidling av normer og verdier og som advarsler mot farer i naturen og samfunnet.

I samisk fortellertradisjon er fortellingene ofte knyttet til konkrete steder i landskapet, som fjell, innsjøer og andre naturformasjoner. Kvensk fortellertradisjon bygger på finsk og nordskandinavisk folklore og kjennetegnes blant annet av rytme, humor og fellesskap.

Den muntlige fortellertradisjonen var levende langt inn på 1900-tallet. Mange fortellere var bevisste sin rolle som tradisjonsbærere og la vekt på at fortellingene skulle bevares og videreføres. Da den muntlige tradisjonen gradvis ble svakere, ble mange eventyr skrevet ned av fortellerne selv eller av folkeminnesamlere. Blant dem var skolelæreren Andris Eivindsson Vang fra Valdres. Den kjente fortelleren Olav Tjønnstaul fra Telemark uttrykte stor glede over at Rikard Berge hadde skrevet ned store deler av fortellerstoffet hans, slik at det kunne bevares for ettertiden.

Innsamlingsvirksomheten

Eventyr har vært fortalt over hele verden i uminnelige tider, men det var først i romantikken at de i større omfang ble skrevet ned. Blant de første som utga eventyrsamlinger, var Charles Perrault, som på slutten av 1600-tallet publiserte en samling franske eventyr. Flere av disse finnes også i varianter i Brødrene Grimms eventyr.

Brødrene Grimm begynte innsamlingen av tyske eventyr i 1808. Arbeidet foregikk parallelt med utgivelsen av den tyske ordboken og dokumentasjonen av det tyske språket. Den første utgaven av Kinder- und Hausmärchen kom ut i 1812 og fikk stor betydning for senere innsamling av eventyr i andre land. De fleste eventyrene brødrene Grimm samlet inn, stammer fra området rundt Kassel i dagens Tyskland og ble fortalt av kvinner i to lokale familier.

Etter hvert som den nasjonalromantiske bevegelsen spredte seg fra Tyskland, tok også innsamlingen av folkediktning til i andre deler av Europa. Allerede i 1819 ble prester, leger og skolelærere oppfordret gjennom norske aviser til å samle inn folkeminner. Den første norske samlingen med folkeminnestoff var prost Andreas Fayes Norske Sagn, som utkom i 1833. Utgivelsen vakte oppmerksomhet, blant annet gjennom professor P.A. Munchs kritiske vurdering, og bidro til økt interesse for norsk folkediktning. Samlingen fikk også betydning for Asbjørnsen og Moe, som fra 1840-årene begynte sitt eget innsamlingsarbeid og blant annet sendte sagn- og balladetekster til Faye.

Samiske eventyr ble, på samme måte som norske folkeeventyr, skrevet ned av folkeminnesamlere på 1800- og 1900-tallet. De første innsamlerne var ofte prester og misjonærer, som i stor grad betraktet fortellingene som uttrykk for samisk «overtro». Senere ble innsamlingen i større grad preget av folkloristisk og vitenskapelig interesse.

Just Qvigstad var den første som utga samiske eventyr ordnet etter Antti Aarnes klassifikasjonssystem, i Lappische Märchen- und Sagenvarianten (1925). Han utga senere Samiske Eventyr og Sagn i fire bind (1927–1929).

De norske folkeminnearkivene

Utover på 1800-tallet fikk innsamlingen av folkeminner et mer vitenskapelig preg. Staten ga gjennom Det akademiske Collegium stipend til innsamlere, som måtte begrunne prosjektene sine i skriftlige søknader og senere rapportere om resultatene gjennom publiserte innberetninger.

Det innsamlede materialet ble etter hvert samlet i Norsk Folkeminnesamling (NFS), som ble opprettet ved Universitetet i Kristiania i 1914. Samlingene etter Asbjørnsen og Moe, Sophus Bugge og Moltke Moe utgjorde grunnstammen i arkivet. Andre samlinger, blant annet etter Johan Th. Storaker, Peder Fylling og Ivar Aasen, ble overført til Universitetsbiblioteket og oppbevares i dag i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Rikard Berges samlinger oppbevares ved Telemark museum, mens Etno-folkloristisk arkiv (EFA) ved Universitetet i Bergen forvalter en annen sentral samling.

Blant innsamlerne på 1800-tallet var Henrik Ibsen, August Schneider, Thrond Sjursen Haukenæs og Johannes Skar. På 1900-tallet bidro blant andre Knut Loupedalen, Henri Delgobe, Edvard Grimstad, Halldor O. Opedal, Knut Hermundstad, Erling Vegusdal Eriksen, Ragnvald Mo og Richard Bergh.

Flere av innsamlerne arbeidet særlig med folkeviser. Ved siden av Sophus Bugge var Olea Crøger, Magnus Brostrup Landstad, Ludvig Mathias Lindeman og Catharinus Elling sentrale. Bugge, Landstad og Lindeman samlet også inn sagn og andre prosafortellinger. Innsamling av språk- og dialektprøver gikk ofte hånd i hånd med innsamlingen av folkeminner. Også Oskar Braaten og Regine Nordmann bidro til dette arbeidet.

Katalogisering og ordning av arkivkildene

Den finske folkloristen Antti Aarne og den amerikanske folkloristen Stith Thompson utviklet Aarne–Thompson-katalogen (AT), et system for klassifisering av eventyr etter type og motiv. I 2004 publiserte den tyske folkloristen Hans-Jörg Uther en revidert utgave, kjent som ATU-systemet. Katalogen omfatter over tusen eventyrtyper og er et internasjonalt standardverk innen eventyrforskning. Den dekker først og fremst eventyr fra det indoeuropeiske språkområdet.

Eventyr fra andre kulturområder følger ofte andre fortellertradisjoner og lar seg ikke alltid klassifisere innenfor det europeiske systemet. Dette gjenspeiler at eventyrtradisjoner utvikles i ulike kulturelle og språklige miljøer (jf. tradisjonsøkologi). Tretallsloven er for eksempel ikke universell. Hos enkelte urfolk i Nord-Amerika forekommer i stedet en fortellerstruktur basert på tallet fire.

Utgivelsesvirksomheten

Mellom 1840 og 1980 ble det samlet inn et omfattende materiale av eventyr og annen muntlig tradisjon. En stor del av dette er publisert i Norsk Folkeminnelags skriftserie (NFL), som ble etablert i 1920. Serien er den mest omfattende utgivelsen av norsk tradisjonsstoff og hadde i 2024 kommet til bind 179. Den omfatter blant annet regionale varianter av ulike eventyrtyper.

Til skriftserien er det utarbeidet alfabetiske og systematiske registre (NFL 50, NFL 100:1 og NFL 100:2, med senere tillegg), som viser til de internasjonale klassifikasjonssystemene for eventyr og sagn.

På slutten av 1960-årene startet Det Norske Samlaget utgivelsen av Norsk eventyrbibliotek. Serien var utstyrt med et omfattende vitenskapelig noteapparat, som ikke ble videreført i senere gjenutgivelser.

I nyere tid

Eventyr utgis fortsatt i bokform og formidles også gjennom film, fjernsyn, teater og digitale medier. Mange klassiske eventyr har blitt bearbeidet og gjenfortalt, og handling, rollefigurer og tematikk er ofte tilpasset nye målgrupper og fortellerformer.

Bearbeidelse av eventyr er ikke et nytt fenomen. Charles Perrault tilpasset franske folkeeventyr til et litterært publikum, blant annet ved å legge til moraliserende avslutninger. Brødrene Grimm reviderte også sine eventyr gjennom flere utgaver. De tidligste utgavene inneholdt ofte mer vold og mørkere tematikk enn de senere, som i større grad var tilpasset et familiepublikum.

I moderne populærkultur har flere klassiske eventyr blitt omarbeidet med nye handlingselementer, figurer og avslutninger. Disney har stått bak en rekke slike bearbeidelser. Eksempler omfatter:

Den lille havfruen: I H.C. Andersens eventyr dør havfruen og forvandles til havskum etter å ha ofret alt for prinsen. I Disneys film får hun en lykkelig slutt.
Askepott: I brødrene Grimms versjon kutter stesøstrene av deler av føttene for å passe skoen, og blir senere straffet av fugler. I Disneys versjon er disse elementene utelatt.
Snøhvit og de syv dvergene: Grimms eventyr inneholder flere drapsforsøk og en streng straff for den onde dronningen. Disneys film legger større vekt på eventyr, musikk og romantikk.
Skjønnheten og udyret: Den franske originalfortellingen er mer omfattende og psykologisk orientert enn Disneys filmatisering, som introduserer flere nye rollefigurer.
Rapunzel: I Grimms versjon blir Rapunsel gravid, og prinsen mister synet. Disneys film bygger løst på eventyret og introduserer en ny handling og nye figurer.
Pocahontas: Disneys film bygger på den historiske personen Pocahontas, men avviker på flere punkter fra de historiske kildene.
Froskekongen: I Grimms versjon brytes forhekselsen når prinsessen kaster frosken mot veggen. I Disneys Prinsessen og frosken er handlingen vesentlig endret.
Aladdin: I Tusen og en natt er Aladdin fra Kina. Disneys film flytter handlingen til et fiktivt arabisk-inspirert miljø og introduserer blant annet rollefiguren Genie.

Eventyrillustrasjoner

Illustrasjoner til norske folkeeventyr

Den første gjennom-illustrerte utgaven av Asbjørnsen og Moes Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg utkom i 1879 med bidrag fra Hans Gude, August Schneider, Erik Werenskiold, Otto Sinding, o.a.. Omslaget viser annet opplag fra 1896.
Eventyrillustratøren Erik Werenskiold. Portrettert av kollegaen Christian Krohg omkring 1891.
Eventyrillustratøren Theodor Kittelsen. «Selvportrett» fra 1888.
Skogtroll av Theodor Kittelsen, 1906, som fikk pryde omslaget til en senere revidert utgave av Eventyrbok for barn.

Eventyr samlet av brødrene Grimm

Det eldste bildet av Rottefangeren i Hameln
Illustrasjon fra Gullgåsa av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra Gullgåsa av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra Tommeliten av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Snøhvit i en utgave fra 1800-tallet

Illustrasjoner til H.C. Andersens «kunsteventyr»

Tegning av Lorentz Frølich til H. C. Andersens Hyldemoer
Tommelise av Vilhelm Pedersen
Den flyvende Kuffert av Vilhelm Pedersen
Hvad Tidselen oplevede av Lorentz Frølich
Den lille havfrue av Vilhelm Pedersen

Eventyrillustrasjoner av John Bauer

Ilustrasjon av John Bauer til Bortbytingarna (fra Bland tomtar och troll, 1913)
Troll med bortført prinsesse fra Bland tomtar och troll, 1915
En kväll vid midsommartid gingo de med Bianca Maria djupt in i skogen fra Bland tomtar och troll
God kväll, farbror! hälsade pojken, gouache fra Bland tomtar och troll
Trollörten (fra Bland tomtar och troll)
En underskön liten älva (fra Bland tomtar och troll)
Sicken liten puttefnasker! (fra Bland tomtar och troll)
Trollmor och pojken smögo sig ut ur berget. Trollkittlen hade de emellan sig på en stång. (fra Bland tomtar och troll)
Hur är det med aptiten? (fra Bland tomtar och troll)
Rottrollen (1917)
Tuvstarr