Bjørn Ransve

Bjørn Ransve vokste opp i Oslo. Han gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo fra 1962 til 1964. Deretter begynte han på Statens kunstakademi, hvor han var elev av billedkunstnerne Aage Storstein, Reidar Aulie, Alf-Jørgen Aas og Arne Malmedal fram til 1968. Miljøet her var preget av nyfigurative romantikere, som var i opposisjon til det abstrakte maleriet og senmodernismens formalistiske tendenser, som dominerte kunstfeltet på denne tida.

Ransve har fått flere stipender og legater, deriblant Houens legat i 1965, Finnes legat i 1966, Thomas Fearnleys minnestipend i 1967, Helga og Hans Reusch’ legat i 1969, Dr. Ragnar Forsbergs legat i 1970 og Heinrich Steffens-prisens stipend i 1973.

Ransve debuterte med litografi og tegning i 1968, der motivene framstilte vagt surrealistiske hoder og figurer. I årene etterpå beveget han seg fra studier av før-modernistiske kunsttradisjoner til datidas desillusjonerte, mer «overfladiske» popkunst.

Ransve arbeider gjerne i større serier. Hjerte og Smerte (1976) besto hovedsakelig av løsrevne hjerter og avrevne hoder plassert frontalt mot enkle maleriske bakgrunner. Den nærmest fleipete tittelen slo tilsynelatende beina under den morbide patosen i bildene. Alt var malt i en kraftig, dyp koloritt og med dramatisk bruk av lys og skygge.

Stilleben (1980) tok for seg isolerte menneskeben og kroppsfragmenter framstilt livaktig mot et skimrende, gammelmesterlig halvmørke. Interessen for slike gruvekkende vanitas-motiver kan spores tilbake til Ransves studier ved anatomisk institutt på Universitetet i Oslo i slutten av 1960-årene, men de får her en ganske fri og leken artikulering. Denne utstillingen røpet igjen den typiske balansegangen mellom det makabre og det estetiserende, det patetiske og det ironiske, som kjennetegnet kunstnerskapet hans. Utstillingen viste at Ransve på sin egen måte tilhørte den mangfasetterte surrealismen i etterkrigstiden.

Noen år senere kom det ekspressive uttrykket til Ransve sterkere fram i en serie bilder av aper og harlekiner (1981–1983). Tegningene var formalt sett enklere, men som motiv var apene en fortsettelse av seriene med menneskeliggjorte dyr. Mange av dem uttrykte den ensomheten og spenningen mellom indre søken og fysisk begrensning som var blitt et slags ledemotiv hos kunstneren. I 1983 viste han bilder med motiver av harlekiner og aper, hver for seg, sammen og forent i blandingsvesener. Den innadvendte stillheten i disse skikkelsene ble denne gangen satt opp mot malerienes mer aktive karakter. De klarere, mer kontrastrike fargene og livligere strøk kunne til tider nærme seg den abstrakte ekspresjonismen, og ga større bevegelse i figurene. Bildene slo godt an blant et større publikum.

Mange ble overrasket da Ransve til Festspillutstillingen i Bergen to år senere presenterte noe ganske annet: store, dekorative flatemalerier med amerikanske urfolk, sikksakkfigurer og totempæler. Det tegneserieaktige formspåket signaliserte en orientering vekk fra den klassiserende, formsikre og ekspressive tradisjonen som Ransve hadde stått forankret i. Utviklingen ble de neste årene fulgt opp av abstrakte flatemalerier med geometriske former, harde kanter og ubrutte fargefelt.

Også i litografiene har Ransve til tider arbeidet med en utpreget formmessig dynamikk, for eksempel i en rekke store hestehoder som med voldsom kraft synes å sprenge seg ut av billedformatet. Ellers er Ransves grafikk og tegninger, som ligger svært nær hverandre i motiver og formspråk, mindre motsetningsfylte enn maleriene. De knytter seg til tradisjonen med tegneriske studier og skisser, og er da også blitt regnet som utprøvingsfelt for temaer han behandler i maleriene, mens maleriene selv alltid er utarbeidet som utpreget maleriske objekter, med en bevisst utnyttelse av effektene i veksling mellom laserte og fernissblanke eller terpentintynnede og matte overflater, og veksling mellom utpenslede detaljer og livlige malingstrøk.

Det bevisste paradokset har alltid vært et vesentlig element i Ransves bilder. Også i hans virke som helhet later dette til å være en styrende faktor: Han har utført stadig nye motiviske krumspring og vist en forkjærlighet for tema-utstillinger som kan handle om noe helt annet enn det annonserte temaet, framført stilistiske inkonsekvenser og offentlige uttalelser som uten unntak går på tvers av de etablerte fortolkninger og forventninger til hans kunst.

Ransves bilder fra slutten av 1990-årene er sterke i uttrykket, med store, klare flater i komplementærfarger, svarte flater, hvite striper, sirkler, spiraler og andre former.

• stemmerett Bildende Kunstneres Styre (Norske Billedkunstnere), styremedlem i 1976
• medlem Norske Grafikere

• Høstutstillingen, 1968, 1982
• Galleri 27, Oslo, 1968, 1970, 1972, 1978, 1979, 1983 (separatutstillinger)
• Kunstnerforbundet, Oslo, 1971, 1976, 1980, 1983 (separatutstillinger)
• Tønsberg Kunstforening, 1975 (separatutstilling)
• Munchmuseet, 1976 (separatutstilling)
• Öga mot öga, Liljevalchs Konsthall, Stockholm; Kunstnernes Hus, Oslo; Bergens Kunstforening; Amos Andersons Museum Helsinki; Nicolaj kirke København; Nicolaj kirke Reykjavik, 1976-1977
• Norskt 70-tal, tendenser, Kulturhuset, Stockholm, 1979
• Norsk billed, Helsinki, 1981
• Galleri Koloritten, Stavanger, 1977 (separatutstilling)
• Galleri Tanum, Oslo, 1982 (separatutstilling)

• norsk kunsthistorie
• grafikk
• samtidskunst

• Bjørn Ransve i Nasjonalmuseet
• Kunstnerportrett: Bjørn Ransve, NRK 19.10.1983
• Nasjonalbiblioteket: «Bjørn Ransve» i Norsk kunstnerleksikon, bind 3 (1986)

• Brundtland, Cecilie Malm m.fl.: [Bjørn Ransve] : Tegninger 1961–2005, 2006
• Eckhoff, Audun: Bjørn Ransve, 2000
• Selvaggio, Rita: Ransve : paintings 1962–2009, 2009
• Ustvedt, Øystein: Figur og fragment : Bjørn Ransves malerier 1963–1986, 1994, to bind (magistergradsavhandling)
• Hans-Jakob Brun, «Bjørn Ransve» i Norsk kunstnerleksikon, bind 3 (1986), Universitetsforlaget