Harald Hårfagre

Det er få samtidige og sikre kilder til Harald Hårfagres liv, og de fleste framstillinger av ham er preget av sagaenes fortellinger. De er skrevet ned på 1100-tallet eller senere, og må derfor brukes med varsomhet og sammenlignes med andre kilder. Blant de mest omfattende er Snorre Sturlasons Heimskringla fra omkring 1230, som bygger på og delvis utvider fortellingene i eldre verker som i Fagrskinna, Noregs konungatal, Ågrip og tapte skrifter av Sæmund Frode og Are Frode.

De eneste nokså samtidige skriftlige kildene som omtaler Harald Hårfagre og slaget i Hafrsfjord, er skaldediktene Glymdråpa og Haraldskvadet. Disse er tilskrevet både Tjodolv fra Kvine og Torbjørn Hornklove i nedskrivningene fra middelalderen, men det er vanligvis sistnevnte som er regnet for å være opphavsmannen til disse diktene. Selv om det er omdiskutert om noen av strofene kan være yngre og diktene redigert på et senere tidspunkt, regnes Torbjørn Hornklove som en av Harald Hårfagres skalder på slutten av 800-tallet.

En annen viktig kilde fra denne tiden er Ottar fra Hålogalands beretning til Alfred den store om sitt hjemland, men her nevnes ikke Harald spesielt.

Materielle kilder fra funn og utgravninger er derfor viktige kilder til denne perioden, men gir ikke klare biografiske opplysninger. Vi vet imidlertid en god del om kongemakt, handel og samfunn på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet, som gjør at vi kan danne oss en skisse av Harald Hårfagres liv og virke.

Harald var sønn av Halvdan Svarte. Halvdan er også nevnt som Haralds far i Haraldskvadet, og det er få som har satt farens navn i tvil. I den eldste sagatradisjonen er Halvdan Svarte forbundet med en maktbase på Ringerike. I sine kongesagaer sier Snorre at Halvdan også var konge i Vestfold og knytter ham til ynglingeætten med røtter tilbake til Uppsalakongene og Odin. Snorre sier at Halvdans bror, og dermed Haralds onkel, var Olav Geirstadalv i Vestfold. Olavs sønn, og dermed Haralds fetter, var Ragnvald Heidumhære. Diktet Ynglingatal var diktet til Ragnvald, men familiebåndet mellom ham og Harald Hårfagre er først og fremst belagt i senere kilder og regnes derfor som usikkert.

Harald Hårfagres mor kalles Ragnhild i sagaene og skal ha kommet fra Sogn. Ifølge Fagrskinna og Snorre var Ragnhild etterkommer av den legendariske skjoldungekongen Ragnar Lodbrok, men denne slektslinja er sannsynligvis en sen tradisjon. En tilhørighet til Sogn er likevel ikke usannsynlig. Noregs konungatal kaller da også Harald «sogningenes konge» før samlingsverket.

Bortsett fra navnet til Haralds far, er det lite vi vet om hans bakgrunn. Om Halvdan Svarte var småkonge eller høvding på Ringerike, finnes det ikke entydige kilder som viser om Harald noen gang hadde en sterk maktposisjon her. Harald kan mer sannsynlig ha vært en av nokså mange sønner av regionale høvdinger eller småkonger, men som gjorde en karriere gjennom militær slagkraft på sjøen ved den viktige ferdselsveien langs kysten på Vestlandet. Det er først og fremst på Sør-Vestlandet at hans maktbase kom til å bli.

I sagatradisjonen sies det at Harald, etter å ha arvet Vestfold og Opplandene etter sin far, allierte seg med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson. Så skal Harald ha fått innflytelse i Trøndelag før han angrep sjøkonger på Sør-Vestlandet. Slaget i Hafrsfjord, foreslått til å ha stått i år 872, var den avgjørende seieren som sikret Harald makten over hele Norge fram til sin død omkring 60 år senere.

Deler av denne framstillingen har blitt trukket i tvil. I skaldediktene, særlig i Haraldskvadet av Torbjørn Hornklove, er det klart at det er Harald som blir angrepet av konger som kommer østfra. Navnene på disse kongene nevnes også, det er Kjotve den rike og Tore Haklang. Særlig navnet Haklang har vakt interesse, siden det er en runestein på Jylland som minnes en person med dette navnet og som er datert fra omtrent denne tiden. Angriperne østfra ser dermed ut til å ha kommet fra Agder, Viken og Jylland, men ble slått tilbake ved Hafrsfjord.

• Les mer om slaget i Hafrsfjorden

Bakgrunnen for slaget i Hafrsfjord kan ha vært kontrollen over ferdselen fra Sør-Vestlandet til Kaupang i Viken, og videre til Hedeby i Danmark. Handelen mellom Nord-Norge, Kaupang i Vestfold, og videre til Europa, hadde pågått i lang tid før Haralds kongedømme, men var sårbar for angrep. Harald Hårfagres etablering av en sterkere kontroll langs Vestlandskysten og samarbeidet med høvdinger i Trøndelag og Hålogaland, kan ha fremmet handelen og gitt store inntekter.

Viken, der handelsstedet Kaupang lå, hadde lenge vært under den danske kongens kontroll, men fra omkring 860 synes den danske kongemakten å ha blitt svekket. Dermed kan det ha oppstått en rivalisering om makten mellom de to viktige regionene på Sør-Vestlandet og i Viken. Det er derfor nærliggende å tenke seg at slaget i Hafrsfjord kan ha åpnet handelsveien mot Kaupang og videre til Hedeby. Haraldskvadet sier i en strofe, som riktignok er blant de som kan være redigert inn i kvadet i middelalderen, at Harald giftet seg med danske Ragnhild Eiriksdatter. Dette kan ha vært et ledd i en fredsavtale og alliansebygging med høvdinger og konger i Viken og Danmark. I sagaene kalles Ragnhild for datter av kong Eirik 2. i Jylland. Kong Eirik er ikke kjent i noen annen kilde, men en allianse til en mektig høvding i Danmark er ikke usannsynlig.

Ottars beretning om sin ferd fra Nord-Norge via Kaupang og Hedeby til England på slutten av 800-tallet, nevner ingenting om verken Harald Hårfagre eller politiske forhold langs kysten. Det er likevel påfallende at ferden framstilles udramatisk og uten å nevne farer for angrep på den verdifulle lasten. Det er nærliggende å tenke seg at dette skyldes felles interesser blant mektige aktører langs handelsveiene, der Haralds rike var en nøkkel til at dette kunne fungere.

Haralds maktsenter var sannsynligvis Avaldsnes på Karmøy. Dette var et strategisk sted for å kontrollere kystleden. Sagaene nevner flere gårder på Sør-Vestlandet som var tilknyttet Haralds styre, blant annet Alrekstad, Utstein, Seim og Fitjar på Stord. Dette var trolig viktige og rike kongsgårder, som har gitt Harald både militære støttepunkter i regionen omkring Avaldsnes, og gode inntekter for seg og sin hird.

Utenom disse gårdene som var under mer direkte kontroll av Harald, kan det ha vært lokale stormenn og småkonger langs kysten som har anerkjent Haralds overherredømme. De kan ha lovet å følge Harald i krig, betale noe av handelsoverskuddet og yte veitsle. Slike allianser og nettverk var basert på personlige forbindelser og gjensidige forpliktelser. De var derfor skjøre og varte i vikingtiden sjelden over lengre tid eller flere generasjoner. Harald Hårfagre ser derimot ut til å ha lyktes i å ivareta interessene til mange av disse, selv om hans kongemakt i mange sagaer ble forbundet med hardstyre som tvang selvstendige stormenn til å finne nytt land på Island.

Harald er kjent for sine mange kvinner og mange etterkommere. I sagaene sies det at han hadde barn med kvinner fra de fleste landsdeler i det sørlige Norge og at han hadde 16 sønner. Noen av navnene på kvinnene og avkommene i den sene sagatradisjonen har blitt trukket i tvil, men at Harald hadde barn med mange kvinner fra ulike områder i Norge vurderes som mer sannsynlig. Ekteskap og frilleforhold kunne skape viktige allianser med kvinnenes familie i et rike som hadde få institusjoner.

I neste runde kunne Harald la barna oppfostres hos sine støttespillere og gifte dem inn i mektige familier, slik at det politiske nettverket ble utvidet. Et høydepunkt i denne alliansebyggingen var da Harald Hårfagre sendte sønnen Håkon (den gode) til England en gang rundt 920. Alfred den store hadde etablert Wessex som det viktigste angelsaksiske kongedømmet, og etter hans død i 899 fortsatte sønnen Edvard den eldre (død i 924) og barnebarnet Æthelstan (død i 939) å utvide denne makten. Disse kongene stanset den norrøne ekspansjonen i England og inngikk allianser med karolingiske (franske) konger. Dette gjorde hoffet i Wessex til et av de viktigste politiske og kulturelle sentraene i Nord-Europa på 900-tallet.

Harald Hårfagres nære forbindelse med Wessex-kongene kan ha bidratt til at de fikk felles fiender. Dette kan forklare hvorfor Harald sies å ha kjempet mot skotter i Torbjørn Hornkloves Glymdråpa. At han selv dro på tokt over til Skottland, slik sagaene forteller, er likevel usikkert.

Harald Hårfagres nøyaktige dødsår er ukjent, men vanligvis dateres det til en gang mellom 930 og 933. Ifølge Snorre ble han gravlagt ved Haugesund, i en gravhaug like nord for byen.

Det riket som Harald Hårfagre hadde bygd opp gjennom handel, kongsgårder og allianser, ble fort splittet. Alle kongssønner hadde i utgangspunktet en arverett så lenge de fikk støtte til å få bønder til å hylle dem på tinget. Eirik Blodøks var den av sønnene som i første omgang fikk størst makt, men ble senere utmanøvrert av Håkon den gode. Håkon ble igjen utfordret av sønnene til Eirik og ladejarlene. Noe egentlig varig samling av Norge kan derfor først sies å ha kommet på 1000-tallet.

Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson (Olav den hellige) og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.

Harald Hårfagres posisjon i historien om de norske kongene fikk økt plass på 1100-tallet. På begynnelsen av 1100-tallet skrev islendingen Sæmund Frode en tapt krønike, delvis bevart gjennom diktet Noregs konungatal fra slutten av 1100-tallet. Her ble alle de senere norske konger etterkommere fra Harald. Noen år senere førte en annen islending, Are Frode, kongenes slekt fra Harald Hårfagre og bakover i tid, helt til den mytiske Yngve-Frøy som var opphavet til ynglingedynastiet.

Snorre Sturlason utvikler dette videre på begynnelsen av 1200-tallet, og han legger særlig vekt på Harald Hårfagres arvekrav på Vestfold. Flere historikere har pekt på at dette synes å ha sammenheng med danskekongenes krav på overherredømme over Viken (som Vestfold var en del av) på 1100-tallet og begynnelsen av 1200-tallet. I denne situasjonen ville ynglingedynastiets historiske krav på området ha vært viktig for den norske kongen.

På 1800-tallet ble Harald Hårfagre udiskutabelt sett på som grunnleggeren av det norske riket, og han fikk en viktig rolle i ideen om Norge som et selvstendig kongerike i forbindelse med nasjonsbyggingen frem mot unionsoppløsningen i 1905. I 1872, 1000 år etter at slaget i Hafrsfjord skal ha funnet sted, ble det derfor reist et minnesmerke på Haraldshaugen ved Haugesund.

• Hårfagreætta
• monarker i Norge
• Norges historie fra 800 til 1130
• Norges historie
• vikingtida

• Harald Hårfagre fra Vestfold? Norgeshistorie.no
• Harald Hårfagre − en vestlandskonge. Norgeshistorie.no