Ivar Aavatsmark (offiser)

Ivar Aavatsmark vokste opp på slektsgården Aavatsmark i Namdalen i Trøndelag. Han var elev ved borgerskolen i Namsos og katedralskolen i Trondheim før han avla examen artium som privatist i 1886. Samme år begynte han på Krigsskolen, hvor han ble uteksaminert i 1889.

Aavatsmark tjenestegjorde deretter i Kristiansand og Trondheim. Han tok eksamen ved Den militære høiskole i 1892, og etter ett års tjeneste i Hans Majestet Kongens Garde ble han i 1894 aspirant i Generalstaben, hvor han tjenestegjorde frem til 1906. Han ble kaptein i 1898.

I staben arbeidet han særlig med jernbanesaker, og han markerte seg senere som en varm forkjemper for Nordlandsbanen. Da hans eldre bror døde barnløs i 1904, overtok Aavatsmark slektsgården i en periode. Han fortsatte sin militære karriere og avanserte etter hvert til sjef for sin lokale avdeling, Nordre Trondhjems infanteriregiment nr. 13 (fra 1915).

Politisk tilhørte Ivar Aavatsmark Venstre. Han ble innvalgt på Stortinget fra Snaasen krets i 1906 og satt der til 1921. Fra 1910 satt han som formann i militærkomiteen. Aavatsmark var varapresident i Stortinget i 1917–1918 og president i Odelstinget i 1919.

På Stortinget ble Aavatsmark oppfattet som strengt militær og opptatt av Forsvarets renommé, men også som mye mer smidig og kompromissvillig enn sin partifelle og politiske rival Theodor Holtfodt (forsvarsminister i 1914–1919).

Aavatsmark ble forbigått til stillingen som forsvarsminister både ved regjeringsdannelsen i 1913 og i 1914, men ifølge general Christian B. Rud i Stortinget satte han «en rekord i vor armés historie» med sitt raske avansement fra kaptein (1911) til general (1919). Det kom anklager om at særlig forfremmelsen til generalmajor, sjef for 5. divisjon og kommandant i Trondheim våren 1919 var å forstå som belønning for politisk innsats. Minst like sannsynlig er det at Knudsen-regjeringen ønsket en sindig og fullt pålitelig partifelle som kommandant i det «røde» Trøndelag i en sosialt og politisk urolig tid, da frykten for et sosialistisk revolusjonsforsøk var betydelig.

Da Rudolf Peersen i juni 1919 måtte fratre som forsvarsminister, ble Aavatsmark utnevnt til hans etterfølger og satt til regjeringen gikk av et år senere. Han kom tilbake som forsvarsminister i Otto Blehrs regjering i 1921–1923. I 1928 ble han utnevnt til sjef for 2. divisjon og kommandant på Akershus festning og satt i denne stillingen til han fratrådte ved nådd aldersgrense i 1932.

Både som militær sjef og som statsråd måtte Aavatsmark ta stilling til problematikken omkring å bruke forsvaret til vern mot «indre fiender», enten det gjaldt forsvarets hemmelige revolusjonsberedskap eller militær bevoktning av streikebrytere og lignende. Det var i hans statsrådstid at regler for hærens opptreden «i tilfelle av uroligheter» (1922) og for samvirke mellom hær og flåte i slike situasjoner (1923) for første gang ble fastsatt.

Aavatsmark hadde tro på at militæretaten i indrepolitiske strider burde samarbeide med frivillige personer og organisasjoner. Han var utad opptatt av å hevde forsvaret som en demokratisk institusjon, men gikk i hemmelighet blant annet inn for at Garden – den militæravdelingen som først kunne regne med å få ordensoppdrag – bare måtte rekrutteres fra «samfunnsbevarende» deler av folket, blant annet ved at man skulle utestenge folk fra større industriarbeidsplasser.

I sin tid som kommandant i Oslo ble Aavatsmark en støttespiller for ulike former for frivillig militæropplæring, som den klart antikommunistiske Foreningen til Gjenreisning av Norges Forsvar. I 1932 besluttet Stortinget at den frivillige militæropplæringen skulle settes under offentlig kontroll av en nemnd. Aavatsmark ble kongevalgt medlem og formann i denne, og han ble i vide kretser sett som en garanti for at virksomheten ikke skulle utvikle seg i politisk ekstrem (det vil si fascistisk) retning. Valget av den moderate og politisk erfarne Aavatsmark fremfor den langt mer konservative oberst Robert S. Melhuus var da også ment å berolige den politiske venstresiden.

I 1934 lot Aavatsmark seg – uten å oppgi sin plass i nemnda – utnevne til formann i den største organisasjonen for frivillig militæropplæring, Norges Leidangs Lag. Til tross for hans innsats som jovial brobygger var den frivillige militæropplæringen preget av kompetansestrider og personlige konflikter helt til den offentlige delen av virksomheten ble nedlagt i 1936.

Ivar Aavatsmark hadde en rekke styreverv i ulike organisasjoner og institusjoner, foruten i næringslivet, blant annet som formann i direksjonen for A/S Grong Gruber.

Ivar Aavatsmark ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1910 og til kommandør med stjerne i 1920. Han ble også tildelt en rekke utenlandske ordener, blant annet storkors av Dannebrogordenen, Finlands Vita Ros' Orden og den italienske Kroneorden.

• Norges historie fra 1905 til 1939
• statsråder i Norge
• Norsk forsvarshistorie

• Agøy, Nils Ivar: Ivar Aavatsmark i Norsk biografisk leksikon.