Joseph Fouché

Fouché vokste opp utenfor Nantes i en familie som drev med krydderhandel og skipsfart. Dette ble ikke hans karrierevei, til tross for farens ønsker. Som man også ser hos Talleyrand og Sieyès, var det den fysiske helsen som ledet Fouché inn i kirken. Som oratorianer underviste han deretter i matematikk og fysikk. Han skal ha vært en godt likt lærer, og eksprimenterte med en luftballong. Selv om Fouché senere ble anklaget for å være en svikefull prest, var han aldri prest.

Mens Fouché underviste i Arras, møtte han Robespierre, og forlovet seg med hans søster Charlotte. Forlovelsen ble brutt og det ble ikke noe ekteskap. I 1792 giftet Fouché seg med Jeanne Coiquaud, og de fikk fire barn sammen. Etter Jeannes død i 1812, ble han sammen med Gabrielle de Castellane som ble hans nye kone.

Fouché ble valgt inn som representant til Konventet i 1792. Der vekslet han litt mellom å støtte girondinerne og jakobinerne. Han stemte for henrettelsen av kongen, og ble da stemplet som «kongemorder» av revolusjonens motstandere.

Under terroren ble Fouché sendt ut som «representant» til områder vest og midt i Frankrike. Med utstrakte fullmakter skulle han håndheve terrorveldets politikk. Det mest kjente av disse oppdragene utførte han sammen med Collot d'Herbois da de skulle straffe girondinernes opprør i Lyon. Byen var gjenerobret av hæren, og som straff ble navnet endret til «den frigjorte kommunen». 1604 mennesker ble drept, ikke bare med giljotin, men også i masseskytinger med kanoner. Slik fremsto Fouché svært brutal, sammen med å være «kongemorder» og ivrig i kampen mot kirken.

I 1799 ble Fouché utnevnt til politiminister. Han og politiet forholdt seg passive under Brumaire-kuppet, noe som sikret Fouché ministerposten videre. Etterforskningen av «helvetesmaskinen», en bombe rettet mot Napoleon, viste Fouché som effektiv i jobben. Det skal nevnes at han først og fremst drev politisk «politiarbeid», og at han kunne utføre arbeidet med moderasjon.

Fouché deltok i mange hoffintriger. Han var ikke godt likt i kretsen rundt Napoleon, men lyktes med å få Lucien Bonaparte avsatt som innenriksminister. Fouché kan ha lagt planer i tilfelle Napoleon tapte ved Marengo, og det er mulig han fant sammen med sin erkerival Talleyrand for å prøve å sabotere Konkordatet. Han har angivelig kjøpt informasjon fra Josephine, Napoleons kone, som hadde høyt forbruk og høy gjeld.

Med hjelp fra Fouché foreslo Senatet å forlenge Napoleons regjeringstid med 10 år, i stedet for på livstid. Ved å legge politiet under justisministeren kvittet Napoleon seg med intrigemakeren i 1802. Fouché kom raskt tilbake etter å ha varslet Napoleon om Moreaus konspirasjon. I rollen som senator leste Fouché situasjonen riktig, og jobbet for å utrope Napoleon til keiser. I 1804 ble Frankrike et keiserdømme, og ministerposten til Fouché gjenoppsto.

I 1809 fikk politiministeren utvidede fullmakter mens Napoleon var i felttog. Fouché fikk stanset en britisk invasjonsstyrke, og ble utnevnt til Hertug av Otrante. Han prøvde seg flere ganger som diplomat, men der var han ikke suksessfull. Muligens ønsket han aller helst å være utenriksminister. Etter å ha forhandlet om fred med Storbritannia, og å ha gått lengre enn Napoleon ønsket, mistet Fouché nok en gang stillingen som politiminister i 1810.

I 1813 ble Fouché utnevnt til guvernør for den franske Illyria, i utkanten av riket. Oppholdet ble kortvarig siden østerrikerne invaderte provinsen. Napoleon holdt ham fortsatt på god avstand fra Frankrike, og sendte Fouché til Napoli der Joachim Murat og Caroline Bonaparte styrte.

Fouché ble igjen politiminister under «de hundre dagene», men holdt kontakt med rojalister og den østerrikske diplomaten Metternich. Ved Napoleons abdikasjon i 1814 var han langt unna begivenhetene, men ved abdikasjonen i 1815 ble han en viktig mann i det politiske etterspillet. Han ble belønnet som politiminister under restaurasjonen, men en kongemorder kunne ikke sitte lenge ved kongens bord. Fouché ble høflig avsatt ved å bli utnevnt som diplomatisk utsending til Sachsen. Deretter ble han, ved et rojalistisk flertall, unntatt fra amnesti. Fra 1816 var han derfor i eksil, og fire år senere døde han av pleuritt.

Fouchés memoarer ble publisert i 1824, men de er i beste fall bare delvis skrevet av ham selv. Han brant mange av papirene sine, mens hans daglige politirapporter til Napoleon står igjen som viktige historiske kilder.

Le Clère, M. (1999). Fouché. I Tulard (Red.). Dictionnaire Napoléon A-H. Fayard

Tulard, Jean (1971). Bibliographie critique des mémoires sur le Consulat et l'Empire écrits ou traduits en français. Geneve/Paris: Libraire Droz

Tulard, Jean (2014). Joseph Fouché. Fayard

Williams, Kate (2014). Ambition and Desire: The Dangerous Life of Josephine Bonaparte. New York: Ballantine Books

• Den franske revolusjon
• Napoleonstiden