Nedrustningskonferansen

Nedrustningskonferansen arbeider med spørsmål knyttet til kjernefysisk nedrustning, forebygging av våpenkappløp, masseødeleggelsesvåpen og åpenhet innen rustningskontroll. Arbeidet skjer gjennom forhandlinger mellom medlemsstatene, og alle beslutninger blir avgjort gjennom konsensus.

Siden 1997 har Nedrustningskonferansen hatt en fast dagsorden som omfatter sentrale spørsmål innen internasjonal nedrustning og rustningskontroll. Dagsordenen inkluderer følgende punkter:

• Stans i det kjernefysiske våpenkappløpet og kjernefysisk nedrustning
• Forebygging av atomkrig
• Forebygging av et våpenkappløp i det ytre rom
• Etablering av effektive internasjonale ordninger for å sikre ikke-kjernevåpenstater mot bruk eller trussel om bruk av atomvåpen
• Håndtering av nye typer masseødeleggelsesvåpen og våpensystemer, inkludert radiologiske våpen
• Utforming av et samlet nedrustningsprogram
• Åpenhet om militære rustninger

Nedrustningskonferansen er en videreføring av de tidligere Genève-baserte nedrustningsorganene som ble etablert under den kalde krigen. Forskjellen er at de tidligere nedrustningsorganene i Genève – både Nedrustningskomiteen CD (1960–1968) og dens etterfølger Konferansen for Nedrustningskomiteen CCD (1969–1978) – var en integrert del av FN.

Sverige ble som første nordiske land medlem av Nedrustningskomiteen i 1962. I 1981 fikk Norge status som aktiv observatør til CD. Dette førte til opprettelse i 1982 av en egen ambassaderåd/ministerråd-stilling i 1982 ved Norges delegasjon i Genève for å følge forhandlingene i CD. Etter avtale mellom Utenriksdepartementet og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) ved forskningssjef Frode Fonnum i 1982, ble det gjennomført et prosjekt om verifikasjon av bruk av kjemiske våpen under vinterforhold. Rapporten fra dette prosjektet som ble fremlagt i CD av statssekretær Eivinn Berg i 1984, ble godt mottatt av medlemslandene. Det var også av betydning for det norske kandidaturet for medlemskap i CD at NORSARs virksomhet var godt kjent i nedrustningsmiljøet i Genève, og at NORSARs tidligere direktør Frode Ringdal i mange år var leder av CDs gruppe av vitenskapelige eksperter. Ringdal tok også initiativ til et seminar i regi av NORSAR på Kjeller for CDs medlemsland i 1986. Sverre Lodgaard var direktør for United Nations Institute for Disarmament Research (UNIDIR) i Genève fra 1992 til 1996.

17. juni 1996 ble det fattet et vedtak om å utvide medlemskapet i CD fra 37 til 60 medlemsland, herunder Finland og Norge. Bjørn Skogmo, som hadde tiltrådt som Norges ambassadør til FN i Genève i 1994, ble da Norges første faste representant i forhandlingene i CD.

I 1999 ble medlemskapet i CD utvidet ytterligere, fra 60 til 65 medlemmer.

Konsensusregelen i CD innebærer at det kreves tilslutning fra alle medlemsland om mandat for forhandlinger om nye nedrustningsavtaler. Medlemsland som ikke ønsker nye internasjonale begrensinger på sine planer, kan således blokkere nye forhandlinger om slike spørsmål. Dette har skjedd flere ganger, blant annet i arbeidet for et forbud mot spaltbart kjernefysisk materiale og mot klasevåpen.

Både Nedrustningskonferansen og dens forgjengere har bidratt til forhandlingene bak flere sentrale internasjonale nedrustningsavtaler, herunder Biologivåpenkonvensjonen, Kjemivåpenkonvensjonen, Ikkespredningsavtalen og Den fullstendige prøvestansavtalen.

• Biologivåpenkonvensjonen
• Kjemivåpenkonvensjonen
• Ikkespredningsavtalen
• Den fullstendige prøvestansavtalen
• atommakt
• OPCW
• nedrustning

• NTI. Conference on Disarmament

• Skogmo, Bjørn (2019): Visjonen om en bedre organisert verden. Fremskritt og motkrefter. Kolofon Forlag AS.
• Frode Ringdal, Svein Mykkeltveit og Tormod Kværna (2022): NORSAR and the Nuclear Test Ban. Stiftelsen NORSAR.