USAs historie før 1783

Dagens amerikanske nasjon har utspring i settler-kolonialisme der europeiske stater erobret og tok i bruk territorium fra urfolkene, først på østkysten på 1600- og 1700-tallet, og på 1800-tallet hele det kontinentale USA. Erobringen av urfolks territorium skjedde over lang tid og tok ulike former. Smittsomme sykdommer førte til en demografisk katastrofe hos urbefolkningen og lettet de første erobringene langs kyststripa. Urfolkene manglet motstandskraft mot epidemier fra Europa, og mange døde.

Gjennom avtaler og kjøp fikk kolonistene store jordområder, men urfolk gjorde også motstand. På 1700-tallet var irokeserne en maktfaktor i det politiske spillet i Nord-Amerika. Fram til den amerikanske uavhengighetskrigen lyktes Irokeserforbundet i New York med å spille kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ut mot hverandre. Til slutt måtte irokeserne som de andre urfolksnasjonene gi tapt for kolonistens overlegne militære makt. I kolonitida gikk flere stammesamfunn i oppløsning. Mens noen ble assimilert, ble mange urfolk utryddet eller fordrevet vestover. Det har blitt trukket paralleller mellom moderne folkemord og settler-kolonialisme i Nord-Amerika.

Kolonistene kom først og fremst fra Spania, Frankrike og England (fra 1707 Storbritannia), men Nederland og Sverige var også aktive i den tidlige koloniseringen. De svenske og nederlandske koloniseringsforsøkene ble imidlertid kortvarige. Nya Sverige i området New Jersey–Delaware i perioden 1638–1655 ble skjøvet til side av nederlandske interesser. Ny-Nederland, i årene 1621–1664, ble på sin side omgjort til de britiske koloniene New Jersey og New York.

I koloniperioden lå de spanske og franske territoriene dessuten i periferien, henholdsvis i sør og nordvest. Særlig etter 1660 var den engelske/britiske innflytelsen dominerende. Dette til tross for at det på 1700-tallet fant sted en sterk innvandring av tyskere (og skotsk-irer, altså etterkommere av innbyggere fra Ulster) som slo seg ned særlig i Pennsylvania, vestlige deler av Virginia og Carolina-koloniene. Den eneste nye kolonien som ble opprettet på 1700-tallet var Georgia (i 1732), noe som styrket britenes posisjon vis-à-vis Spania.

De engelske koloniene hadde i hovedsak to sentra; Virginia og New England. Selv om Walter Raleigh hadde tatt Virginia i besittelse for England i 1584, førte ikke dette til fast bosetting før i 1607 (Jamestown). Etter noen harde år fikk denne kolonien etter hvert et solid økonomisk grunnlag på grunn av tobakksdyrkingen. Den ble på 1600-tallet særlig drevet av småbønder, men i det neste hundreåret gikk kolonien stadig mer over til plantasjedrift med slaver fra Afrika.

I 1619 kom de første afrikanske slavene til Virginia, mellom 20 og 30 personer, og importen av slaver økte kraftig under kolonitida. På sitt høyeste utgjorde den afrikanske befolkningen, ifølge uoffisielle overslag for 1770, cirka 20 prosent av hele kolonibefolkningen, og i visse kolonier (seinere delstater) i sør var slavebefolkningen i flertall. I 1770 regner man at slaveplantasjene i sør sto for 85 prosent av kolonienes eksportinntekter.

Mellom Virginia og New England fantes de såkalte midtkoloniene (Middle Atlantic Colonies), som politisk, sosialt og i inntektsgrunnlag skilte seg fra de andre. Det var større variasjoner og mer kommersiell virksomhet her.

I New England fikk livet et annet preg. Nybyggerne her hadde i langt større grad et bestemt religiøst og sosialt syn. Pilegrimsfedrene, det vil si de første 100 nybyggerne som ankom i 1620 med skipet Mayflower, var religiøse utbrytere fra den anglikanske kirken, som hadde reist fra England for sin overbevisnings skyld. Mange såkalte puritanere, som ville rense den anglikanske kirken innenfra, fulgte siden i deres fotspor og ønsket å bygge opp et nytt og alternativt samfunn. Dels av slike grunner og dels fordi livsvilkårene i New England var karrigere enn i Virginia, fikk koloniene i nord et større innslag av sosial likhet. Rikdommene ble jevnere fordelt; styringsformen var teokratisk-demokratisk.

Dette var mest påfallende i den opprinnelige kolonien Massachusetts, men karakteriserte delvis også de nye koloniene som oppstod i nord etter at religionsstriden i England mot midten av 1600-tallet hadde tvunget frem den «store utvandringen». Nykommerne slo seg ned og dannet kolonier som Connecticut, New Hampshire og Rhode Island, alle med småbruk, fiske og etter hvert også skipsfart som næringsveier.

I både Massachusetts og Virginia ble det tidlig utviklet en form for folkerepresentasjon, som skapte et mønster for nyere kolonier. Representative organer både skattla, bevilget penger og utformet lover. Under den politiske og religiøse uroen i England på 1600-tallet oppnådde koloniene i praksis også stor grad av uavhengighet. Men fremveksten av eneveldet etter 1660 styrket tronens interesser i den nye verden. Dette falt sammen med en svekkelse av de handelskompanier og private interesser som formelt hadde foreslått kolonidannelsene. I 1606 var det blitt dannet et såkalt Virginia-kompani. Massachusetts-kompaniet ble etablert i 1629.

Forholdene endret seg da de fleste koloniene gikk over til å bli britiske kronkolonier fra slutten av 1600-tallet. Øverste utøvende myndighet ble nå tillagt en kongelig oppnevnt guvernør, som hadde vetorett mot vedtak i koloniens folkeforsamling. Like viktig var det for befolkningen i koloniene at England etter datidens vanlige merkantilistiske prinsipper forsøkte å holde et monopol på handelen med koloniene gjennom en rekke lover. Disse fastslo at de fleste eksportvarer bare kunne utføres til England, og at de fleste innførselsvarer måtte importeres via en engelsk havn.

I den første tiden var dette riktignok til fordel for koloniene, som da var sikret en fast handel og skipsfart. Englands interesse i å utvide kolonistyret og dermed koloniterritoriene gjorde også sitt til at kolonistene fikk engelsk støtte for ekspansjon vestover mot Ohio-dalen omkring 1750. Under dette støtte de sammen ikke bare med de amerikanske urfolkene, men også med franskmennene, som hadde grunnlagt kolonier i Mississippi-dalen og i Canada.

De fleste innbyggerne i de britiske koloniene i Amerika så på hverandre som gode engelskmenn – kanskje til og med bedre enn i moderlandet. Men spenningen mellom koloniene og Storbritannia ble stadig klarere mot midten av 1700-tallet. Parisfreden i 1763 ble et vendepunkt. Det britiske parlamentet vedtok i 1764 å innføre innførselstoll på en rekke varer til koloniene. I 1765 fulgte en stempelskatt.

Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på vegne av koloniene. Kolonirepresentantene benektet likevel at den engelske kronen hadde rett til å skattlegge koloniene. Denne uavhengighetsfølelsen ble støttet opp av sterk fremgang i koloniene i første halvdel av 1700-tallet både når det gjaldt folketall og generell velstand.

Mens folketallet i de engelske koloniene i Amerika lå på omkring 200 000 i 1690, var det rundt 1765 oppe i 2,5 millioner. Samtidig var koloniene blitt langt på vei selvberget. Striden om tollpåleggene nådde et foreløpig klimaks i 1773 med The Boston Tea Party. Utkledd som amerikanske urfolk kastet da 50 av Bostons innbyggere tre skipsladninger med dyrebar te i sjøen. Den britiske regjeringen svarte med å sperre Boston havn og sette forfatningen i Massachusetts ut av kraft.

Striden om tollovene samlet koloniene for første gang. En rekke nasjonale «kongresser» fulgte. Den første, i 1774, vedtok å avbryte all handel med britene. Blodige sammenstøt mellom kolonister og britiske tropper ved Concord og Lexington i april 1775 utløste den amerikanske uavhengighetskrigen. I mai samme år tok en ny kontinental kongress i Philadelphia over som midlertidig regjering for den amerikanske nasjonen og utnevnte George Washington til hærsjef. Den 4. juli 1776 fulgte uavhengighetserklæringen.

Krigslykken vekslet en god del. Til å begynne med vant britene flere seirer; den amerikanske hæren var uøvd, reflekterte dårlig samhold mellom koloniene og led under pengevansker. Britene hadde imidlertid også store problemer, først og fremst med tilførslene. Etter et britisk nederlag ved Saratoga i oktober 1777 lyktes det amerikanerne å slutte krigsforbund med Frankrike. Med assistanse fra en fransk hjelpehær tvang general George Washington den britiske general Charles Cornwallis til å overgi seg med 8000 mann ved Yorktown i oktober 1781. Seieren viste seg å bli avgjørende.

Ved fredsslutningen i Paris i 1783 anerkjente Storbritannia de amerikanske delstatenes uavhengighet.

• Oversikt over USAs historie
• USAs historie 1783–1860
• USAs historie 1860–1920
• USAs historie 1920–1945
• USAs historie 1945–2001
• USAs historie 2001–2016
• USAs historie etter 2016
• Den amerikanske uavhengighetskrigen
• Presidenter i USA
• USAs politiske system
• Utenriksministre i USA

• Godbolt, James (2024): USAs politiske historie, Oslo: Samlaget.