antroposofi

Antall medlemmer i Antroposofisk Selskap i Norge anslås til i underkant av 800 personer (2026), men tilhengerne av bevegelsen er langt flere enn dette.

Rudolf Steiner gjestet Norge ved flere anledninger. Av særlig betydning var en foredragsrekke på elleve foredrag, den såkalte «folkesjelsyklusen» («Die Mission einzelner Volksseelen im Zusammenhang mit der germanisch-nordischen Mythologie») han holdt i Christiania i 1910. Her tok Steiner utgangspunkt i den norrøne mytologien og beskrev hvordan ulike folkeslag var formet av forskjellige åndelige vesener og krefter. Han fremhevet blant annet den norrøne guden Vidar, egentlig en erkeengel, som skulle føre menneskene frem til erkjennelse og virkeliggjørelse av Kristus. Foredragene fikk betydning for utviklingen av antroposofien i Norge. Året etter grunnla de norske antroposofene Vidarlosjen, senere Vidargruppen, og tidsskriftet Vidarble lansert i 1915. I tilknytning til tidsskriftet ble det etablert en forlagsvirksomhet med samme navn.

Den sentrale ideen i antroposofien er at verden ikke bare består av det som kan sanses fysisk, men også av en åndelig virkelighet, og videre at mennesket kan erkjenne den åndelige verden. For å oppnå dette må den enkelte utvikle evner via en meditativ erkjennelsesvei.

Historiesynet står sentralt i antroposofien. Steiners historiefilosofi var bestemt av tidens utviklingstenkning. Historiens mål var individualitetens utvikling til et fritt, åndelig vesen.

Steiner videreutviklet teosofiens reinkarnasjonslære, læren om gjenfødelse, som var avgjørende bestemt av østlige religioner. Her er ideen om karma sentral, menneskets handlinger i ett liv er bestemmende for den neste inkarnasjonen.

Ifølge antroposofien består mennesket av et fysisk legeme, et eterlegeme, et astrallegeme og et jeg som er av åndelig natur. Jeget er utgått fra en åndelig verden og skal etter døden vende tilbake til en åndelig tilværelse. Etter døden kan mennesket utvikles videre som bevissthetsvesen (hjulpet av engler og høyt utviklede menneskeånder) inntil det påbegynner et nytt jordisk liv.

Kristus og kristendommen er sentral i antroposofien. Imidlertid skiller Steiners kristendomsforståelse seg vesentlig fra en tradisjonell teologi. I den antroposofiske utviklingstenkningen utgjør Kristi inkarnasjon den sentrale hendelsen i menneskehetens historie. Før Kristus hadde materielle krefter vært dominerende i den historiske utviklingen og forhindret menneskenes kontakt med den åndelige verden. Antroposofien skiller mellom Jesus og Kristus. Kristus er et kosmisk, guddommelig vesen som inkarnerte i mennesket Jesus i Jordan-dåpen og som gjennom sin død og oppstandelse har forbundet seg med jorden. Ved denne inkarnasjonen får historien en ny retning der mennesket kan utvikle et fritt, individuelt jeg. Ifølge Steiner inkarnerte Kristus kun en gang i et fysisk legeme, men hans «eteriske» gjenkomst skulle begynne i 1933, noe som ville befordre utviklingen av oversanselige evner hos menneskene.

Rudolf Steiner grunnla ikke selv noe kirkesamfunn, men i 1922 ble han oppsøkt av en gruppe teologer som ønsket hans råd for å stifte en ny kristen bevegelse. De etablerte Kristensamfunnet som ser seg selv som en kirke for religiøs fornyelse.

Kritikerne fremhever at såkalt åndsvitenskap ikke har noe med vitenskap i moderne forstand å gjøre.

Steiners påstand om at det åndelige klarsynet han representerte er empirisk etterprøvbart, kritiseres fordi det ikke er noen som har nådd hans nivå. Steiner hevdet også at vitenskapen innen områder som kvantefysikk, atomteori og medisinsk syfilisbehandling ville bekrefte hans teorier, noe som ikke har skjedd.

Både den antroposofiske medisinen og det biodynamiske jordbruket er kritisert fordi resultatene ikke kan bekreftes i overensstemmelse med vitenskapelige prinsipper.

Kritikere peker på at deler av den antroposofiske bevegelsen har både pseudovitenskapelige og religiøse trekk.

Kritikere av bevegelsen har også hevdet at den fremstår lukket og sekterisk, og at Rudolf Steiner betraktes som en absolutt autoritet.

I Norge har steinerskolene i noen grad vært kritisert for det antroposofiske idégrunnlaget og dets menneske- og historiesyn. Enkelte skoler har vært kritisert for å formidle vaksineskepsis. Imidlertid støtter Steinerskoleforbundet i dag det offisielle vaksinasjonsprogrammet for barn.

I Steiners tekning finnes en ide om ulike menneskeraser, i tråd med utbredte oppfatninger i tiden.

Rasene beskrives i et utviklingsperspektiv der de avløser hverandre i en hierarkisk struktur. Den hvite rasen blir betraktet som den høyeste. Steiner kunne imidlertid også kritisere en rasetenkning som bandt individet til rasen. Den enkelte kunne frigjøre seg fra rasen, og i den store historiske utviklingen skulle rasene engang forsvinne.

Selv om Steiner har kommet med uttalelser som kan forstås som distansering fra rasetenkning, utviklet han en teori som er karakterisert som en «evolusjonær rasisme». I dette perspektivet så han jødedommen som en kultur uten berettigelse. Steiner advarte også mot raseblanding, mot seksuelt samkvem mellom personer av forskjellige raser. Til tross for uklarheter og indre motsetninger er evolusjons- og raseteorien en lære Rudolf Steiner holdt fast ved til sin død.

I nyere tid har raselæren blitt kritisert for å være både uvitenskapelig og rasistisk. Imidlertid er disse ideene ikke noe dagens antroposofer legger vekt på.

Når det gjelder kritikk av den antroposofiske læren, svarer representanter for bevegelsen gjerne at Steiners enkeltuttalelser og utsagn må forstås kontekstuelt, det vil si i lys av antroposofien som helhet. Et eksempel er at raselæren ikke skal oppfattes som diskriminerende fordi den må ses i lys av reinkarnasjonslæren der alle individer inkarnerer i de ulike rasene.

Tilhengere av antroposofien fremhever ellers gjerne at antroposofi representerer en positiv motkultur til vår tids rasjonalisme, materialisme og ødeleggelse av natur og miljø. Den bidrar til å utvikle et langt rikere syn på mennesket, ikke minst gjennom vektlegging av kunst og kultur.