munnavlesning

Munnavlesning er en strategi for å oppfatte talte språk når lyden er borte eller ikke blir oppfattet. Munnavlesning er basert på observasjon av de synlige bevegelsene ved artikulasjonen.

Av taleorganene er leppene, underkjeven og delvis den fremste del av tungen synlige, men derimot ikke den bakre delen av tungen, den bløte ganen og stemmebåndene. Bare omkring en tredel av språklydene gir et mulig avlesningsbilde. Vokaler er lettere å identifisere enn konsonanter, da de fleste vokallydene har sin karakteristiske leppestilling. Av konsonantene kan en ikke se forskjell på for eksempel p, b og m.

Når munnavlesning kan gi forståelse, henger det sammen med at en avleser helheten fremfor enkelthetene. Avleseren iakttar den talendes ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Ofte vil situasjonen fortelle noe om hva som blir sagt. Mange språklige muligheter kan derfor utelukkes eller regnes som lite sannsynlige. Munnavlesning krever gode ferdigheter i språket som blir avlest. Likevel oppstår det lett misforståelser. De fleste munnavleser mer enn de vet selv, for eksempel når de er i støyende omgivelser. Døve og sterkt hørselshemmede mennesker er avhengige av munnavlesning når de som hører, ikke snakker tegnspråk. Hørselshemmede mennesker kombinerer gjerne oppfattelsen av munnavlesningen med det de har hørt, for å forstå det som ble sagt.