Image
Partilederdebatt 2023. Av /NTB. Begrenset gjenbruk

norske politiske partier

Image
Partiene/Collage: Store norske leksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk

De politiske partiene som er representert på Stortinget i perioden 2025–2029 er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Rødt.

Foran Stortingsvalget i 2025 stilte følgende partier i alle valgdistrikt:

I tillegg stilte Pensjonistpartiet i alle valgdistrikt utenom Finnmark. Ensomhetspartiet og Redd Ullevål sykehus stilte bare i Oslo valgdistrikt. Pasientfokus stilte bare i Finnmark valgdistrikt. Norges Kommunistiske Parti stilte bare i Vest-Agder valgdistrikt.

Hvilke partier som kan stille til Stortingsvalg

Alle partier som vil stille til stortingsvalg, må levere listeforslag i hvert valgdistrikt de ønsker å stille i innen utgangen av mars i valgåret. De fleste partier som stiller til valg er også registrert i Partiregisteret, som forvaltes av Brønnøysundregistrene.

Registrerte partier som enten fikk minst 5 000 stemmer nasjonalt ved forrige stortingsvalg, eller som ble registrert etter forrige stortingsvalg, kan levere listeforslag med to underskrifter fra styremedlemmer i lokallaget i det aktuelle valgdistriktet. Registrering i Partiregisteret er ikke et krav for å stille til valg, men det gir navnevern og forenklede underskriftskrav. For å bli registrert i Partiregisteret må partiet levere en erklæring som viser nasjonal støtte med signaturer fra minst 5000 stemmeberettigede.

Andre forslagsstillere (uregistrerte partier eller registrerte partier uten 5 000 nasjonale stemmer sist) må samle underskrifter tilsvarende 1 prosent av de stemmeberettigede i valgdistriktet ved forrige stortingsvalg. Ved stortingsvalg er landet delt i 19 valgdistrikter som tilsvarer den tidligere fylkesinndelingen fra før regionreformen.

Uansett ordning må listeforslaget oppfylle de formelle kravene til innhold og vedlegg, og det behandles av valgmyndighetene i hvert distrikt før det godkjennes for stemmeseddelen.

Hva som skiller de norske politiske partiene

Høyre-venstre-aksen

Den viktigste skillelinjen eller dimensjonen i norsk politikk er den såkalte høyre-venstre-aksen, der partiene fordeler seg etter hvor opptatt de er av økonomisk utjevning og av offentlig planlegging og kontroll.

Til venstre, som mest utjevningsorientert, finner man de sosialistiske partiene, Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Arbeiderpartiet.

Når Senterpartiet, Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre omtales som mellompartier eller sentrumspartier, er det på grunn av deres mellomposisjon på venstre–høyre-dimensjonen. Samtlige tre definerte seg tidligere som «borgerlige», men har siden 1990-årene foretrukket å kalle seg «ikke-sosialistiske». På 2000-tallet er det primært Høyre og Fremskrittspartiet (Frp) som selv bruker betegnelsen «borgerlig».

Andre akser

Partiene og velgerne fordeler seg også langs andre dimensjoner, som en moralsk-religiøs, en territoriell og en vekst–vern-dimensjon. Det er her «mellompartiene» KrF, Senterpartiet og Venstre markerer seg, men da som «fløypartier».

Innenfor den moralsk-religiøse dimensjonen finner vi fremfor alt Kristelig Folkepartiet og Konservativt. På motsatt kant har Arbeiderpartiet og SV plassert seg i viktige stridssaker, som blant annet abortsaken.

Innenfor den territorielle er det særlig Senterpartiet som har sin plass, ettersom partiet gjerne blir kalt «distriktspartiet» som legger stor vekt på å ivareta bygdenes interesser (se også sentrum og periferi). Innenfor vekst-vern-dimensjonen er det naturlig å plassere både Miljøpartiet De Grønne, Venstre og SV som har miljøpolitikk og klimapolitikk som hovedsaker. På disse saksfeltene er det fremfor alt Fremskrittspartiet som har fremstått som en motpol.

Sentrumspartienes mellomposisjon tillater dem til tider å samarbeide med partier på begge sider av venstre-høyre-dimensjonen. Mest karakteristisk er Senterpartiet, som var i regjering med Høyre i 1980-årene, med de øvrige sentrumspartiene i 1990-årene og med Arbeiderpartiet og SV på 2000-tallet.

Det finnes også andre måter å plassere de norske partiene i det politiske landskapet. GAL-TAN-aksen er et eksempel på det, der plasseringen også tar hensyn til nye politiske områder som klimapolitikk, innvandringspolitikk og globalisering.

Hvordan partiene er bygd opp

Partiene er bygd opp relativt likt. De baserer seg på åpent medlemskap, som i de fleste tilfeller er individuelt. Partiene er organisert gjennom lokallag, fylkeslag og nasjonale partier. Vanligvis er landsmøtet det formelt øverste organ og sentralstyret (eller arbeidsutvalget) det øverste utøvende organ.

Partiets leder velges av landsmøtet. Ofte, men ikke alltid, er partilederen også partiets parlamentariske leder. Hvis partiet er i regjering, er det naturlig at partilederen er leder for partiets fraksjon i regjeringen, og for det viktigste partiet i regjering blir partilederen gjerne statsminister.

I likhet med tendenser i andre europeiske land har de politiske partiene i Norge vært gjennom store endringer de siste tiårene. Mens partiene tidligere var frivillige organisasjoner med forholdsvis mange medlemmer og bidrag fra medlemmene og andre organisasjoner som sin viktigste inntektskilde, har de norske partiene i dag flere ansatte og færre medlemmer enn før. Etter hvert har også offentlig pengestøtte blitt de politiske partienes viktigste inntektskilde. For partiene har det innebåret en tydelig profesjonalisering, der stadig mer av partienes virksomhet og politikkutvikling utføres av heltidspolitikere og ansatte i partiene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Partier

Image
Troy Saghaug Broderstad
Førsteamanuensis i samfunnsvitenskap, UiT – Norges arktiske universitet