veikryss

I en rundkjøring blir trafikkstrømmene ledet i et enveiskjørt sirkel rundt en oppbygd eller malt øy i midten. Rundkjøringen skiltes med Påbudt kjøreretning og Vikeplikt, og trafikken inn mot rundkjøringen har dermed vikeplikt for trafikken inne i rundkjøringen (det vil si vikeplikt for trafikk fra venstre ved vanlig høyrekjøring). I en rundkjøring er det relativt liten forskjell i fart og kjøreretning mellom kjøretøyene. Vikeplikten blir også relativt oversiktlig med enveiskjørt trafikk i selve sirkelen. I dag anses rundkjøringer som svært gunstige i mange situasjoner, men ikke nødvendigvis ved svært store trafikkmengder i byområder. Her kan signalregulerte kryss eller planskilte løsninger fungere bedre. Ved en riktig utformet rundkjøring der trafikantene må redusere farten på grunn av avbøyning rundt øya i midten, vil det oppstå svært få alvorlige ulykker. Rundkjøringer fungerer også bedre enn signalregulering ved liten trafikk fordi kjøretøyene slipper å ta hensyn til de sikkerhetstider som må legges inn i et signalanlegg.

Forløpere til moderne rundkjøringer oppstod i europeiske storbyer på slutten av 1800-tallet. Den franske arkitekten Eugène Hénard regnes som en viktig pioner, og sirkulasjonskryss ble tatt i bruk i Paris omkring 1906–1907. I USA tegnet William Phelps Eno (1858–1945) Colmbus Circle i New York som landets første rundkjøring (1904). De første rundkjøringene, som ofte var store, kunne være 100 m i diameter. De hadde imidlertid en alvorlig svakhet: de var beregnet på høy fart, og de kjøretøyene som var inne i rundkjøringene hadde vikeplikt for kjøretøyer på vei inn. Dette førte til trafikkork og et stort antall kollisjoner, og de ble etter hvert vurdert som mislykkede. I 1950-årene begynte man å gå bort fra dem som egnede kryssløsninger.

Den moderne rundkjøringen ble utviklet i Storbritannia på 1960-tallet. Et viktig gjennombrudd kom i 1966 da det ble innført generell vikeplikt for trafikk som kjører inn i rundkjøringen. Sammen med en utforming som reduserte kjørehastighetene, ga dette bedre trafikksikkerhet og trafikkflyt. De moderne rundkjøringene kom til Norge i 1970-årene, og deretter har denne kryssformen i stadig større utstrekning blitt tatt i bruk over hele landet, i mange tilfeller til erstatning for tidligere lysregulerte kryss.

T-kryss og X-kryss kan reguleres ved høyreregel (vikeplikt for trafikk fra høyre), trafikkskilt som angir vikeplikt eller trafikksignaler (signalregulert kryss). Høyreregelen bør vanligvis kun benyttes på underordnet veinett med relativt lite trafikk og lav hastighet. Ellers bør T- og X-kryss reguleres med trafikkskilt eller trafikksignaler. T-kryss er enklest og har relativt få konfliktpunkter mellom kryssende trafikkstrømmer. X-krysset har langt flere konfliktpunkter og er en lite trafikksikker løsning for veier med stor trafikk og høyt hastighetsnivå.

Signalregulering benyttes ofte i T- og X-kryss for å redusere ulykker og forbedre trafikkavviklingen. Ved signalregulering kan kapasiteten fordeles mellom de ulike trafikkstrømmene, og dette kan også benyttes til å prioritere spesielle trafikkstrømmer eller trafikantgrupper (for eksempel kollektivtrafikk eller trafikken på en hovedvei). Denne reguleringsformen brukes særlig i byer og tettsteder. Moderne signalregulerte kryss styres av elektroniske trafikkstyringssystemer som registrerer trafikken og tilpasser signalene til den aktuelle trafikksituasjonen. Slike systemer kan blant annet prioritere kollektivtrafikk, utrykningskjøretøy eller bestemte trafikkstrømmer for å forbedre framkommeligheten og redusere forsinkelser.

Signalprogram og grønntider blir optimalisert med hensyn til å minimalisere kø og forsinkelser, samtidig som man tar hensyn til trafikksikkerhet og hensyn til spesielle trafikantgrupper. Flere signalregulerte kryss langs en strekning eller i et område kan samkjøres slik at trafikkflyten blir best mulig (grønne bølger). Signalregulering kan også benyttes ved fotgjengerfelt og som tilfartskontroll for å regulere trafikken inn på en motorvei, et område eller inn mot en rundkjøring.

Ruterkryss (eller diamantkryss) er et toplankryss mellom to gjennomgående veier med ramper i alle kvadranter. Avkjøringsrampene fra hovedveien ligger alltid foran krysset, påkjøringsrampene alltid etter. Ruterkryss er relativt lite arealkrevende, og krysstypen er lett å forstå for trafikantene.

Kløverbladkryss er et toplankryss for store trafikkmengder, med direkte ført rampe og sløyfe i hver av de fire kvadranter mellom de kryssende veiene. Krysset kan også utformes som halvt kløverblad med kryss i plan på sekundærveien. Kløverbladkryss er relativt arealkrevende, og krysstypen kan være noe mer komplisert for trafikantene.

Trompetkryss er et trearmet kryss utformet som en «trompet». De kjørefelt som har størst trafikk, bør gis best linjeføring. Det er ingen kryssende trafikk i et trompetkryss.

Hankkryss er et planskilt kryss mellom primærvei og sekundærvei der rampen(e) kobles til primær- og sekundærvei med T-kryss. Dette fører til kryssende trafikkstrømmer, og denne løsningen velges normalt kun ved liten trafikk på sekundærveien.