Sylvester I (pave)
| Sylvester I Silvester | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ukjent Roma | ||
| Død | 31. desember 335 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Religiøs leder  | ||
| Embete |
| ||
| Gravlagt | Catacomb of Priscilla | ||
| Innsatt | 31. januar 314 | ||
| Forgjenger | Miltiades (pave) | ||
| Etterfølger | Markus (St. Markus) | ||
Se også liste over paver | |||
Sylvester I var pave fra 31. januar 314 til sin død 31. desember 335.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ifølge Liber Pontificalis («Paveboken») ble han født i Roma som sønn av Rufinus. Legendesamlingen Vita beati Sylvestri angir at morens navn var Justa.
Pave
[rediger | rediger kilde]Da pave Miltiades døde, ble Sylvester valgt til hans etterfølger og satt på pavestolen i 21 år. Dette var på Konstantin den stores tid, da kirkens offentlige stilling ble betraktelig styrket. Dette har vært merkbart i Roma; det er derfor uheldig at faktisk informasjon om Sylvesters pontifikat er så sparsom.
En tidlig legende beretter at Sylvester og keiser Konstantin var nære venner, men dette rimer dårlig med historiske fakta. Legendene om Sylvester ble spredt spesielt med Vita beati Sylvestri, som også fantes i øst og er bevart på gresk, syriansk og latin i Constitutum Sylvestri, en apokryf tekst om en påstått synode i Roma. I legendesamlingen forbindes pave Sylvester med det falske romerske keiserediktet «den konstantinske skjenkelse», Donatio Constantino. Ifølge dokumentet overdro keiser Konstantin til pave Sylvester og hans etterfølgere herredømmet over byen Roma og hele Vestromerriket. Det er en ren forfalskning som hevder at keiser Konstantin mot slutten av sin regjeringstid hadde gitt ordre om å bekjempe de kristne; men da hadde angivelig «Gud slått ham med en svær og ondartet spedalskhet. Straks oppsøkte pave Sylvester ham og døpte og helbredet ham for spedalskheten, og siden støttet Konstantin kristendommen i hele verden, og han lot mange kirker oppføre i Roma og vidt omkring på andre steder.»[1] Keiserens gavebrev («skjenkelsen») skal ha uttrykt hans takknemlighet over helbredelsen, og konsilet ble følgelig avholdt med 275 biskoper i Roma. Alt dette er helt uten noe historisk belegg, men tjente som legitimering av pavens krav på politisk makt og autoritet over verdslige herskere.
«Det konstantinske gavebrev» ble tatt for å være ekte gjennom middelalderen, selv om man i senmiddelalderen begynte å mistenke at det ikke kunne stamme fra Konstantins tid (300-tallet). Uavhengig av hverandre kom flere lærde rundt 1450 til at det måtte være en forfalskning; resultatet av en ny, kritisk måte å tenke og lese på, også blant kirkens egne menn. I England var det Reginald Pecock (ca 1395-ca 1461), biskop av Chichester, som satte opp åtte beviser for at gavebrevet ikke kunne være ekte, for om det hadde vært ekte, ville det vært omtalt «i en sikker og troverdig beretning eller krønike». Noen slik samtidig omtale fant ikke biskop Reginald noe sted. Lorenzo Valla plukket fra hverandre «gavebrevet» ved å påpeke feilaktige beskrivelser av gjenstander, og språklige uoverensstemmelser med faktiske tekster fra 300-tallet: «Du taler som en barbar og vil ha meg til å tro at dette er en tale av Konstantin!»[2]
Ediktet stammer trolig fra rundt 800. En eldre variant av legenden tilkom muligens allerede under Symmachus mellom 501 og 508.
Derimot tok paven del i forhandlinger om arianismen og det første konsil i Nikea, og uttrykket homoousios har han trolig anerkjent før konsilet fant sted. Påven sendte også legater til dette første økumeniske konsil. Det er derimot uvisst om Konstantin hadde gjort opp på forhånd med Sylvester hvordan konsilet skulle utføres, eller hvorvidt paven sto bak konsilets beslutninger utover selve signaturene som hans legater undertegnet med.
Under Sylvesters pontifikat ble det oppført flere nye kirker i Roma av keiser Konstantin, spesielt Lateranbasilikaen og dets baptisteri, like ved det palasset som hadde tilhørt imperiet, men der paven nå residerte, Santa Croce-basilikaen, Peterskirken på Vatikanhøyden, og flere gravkirker over martyrers graver. Uten tvil deltok paven i oppførelsen av disse kirker.
Sylvester er fremfor alt knyttet til tittelkirken St. Martin og Sylvester (kjent som titulus Equitii fordi tomten skal ha vært en gave fra presbyteren Equitius, og fremdeles står i bydelen Monti.[3] Dagens basilika San Martino ai Monti[4] har en grunnmur som tilhører en romersk villa fra 200-tallet[5] der krypten er intakt.[6] Gateløpet til antikkens clivus (= kleiv) Suburanus (den nåværende via in Selci) snor seg fortsatt opp fra Forum Romanum til området ved Santa Maria Maggiore. Under årets fire Maria-høytider gikk prosesjonene forbi titulus Equitii, og senere ble San Martino bygd ovenpå den.[7][8][9]
Heller ikke kan det betviles at paven deltok i utviklingen av liturgien i Romas kirker. Under hans pontifikat ble også de første martyrologier nedtegnet.[10] Han knyttes også til grunnleggelsen av den romerske sangskole. På Via Salaria bygde han gravkirken over Priscillas katakomber, som først ble utgravd mot slutten av 1800-tallet.
Han ble begravd i denne kirken, gravd opp igjen i 762 og flyttet til kirken San Silvestro in Capite av pave Paul 1.[11][12]
Silvester æres som helgen i den katolske kirke, og hans festdag angis i Depositio episcoporum som 31. desember; kilden tilkom straks etter hans død og samstemmer med Philocalus' kalender.
I Santa Croce-kirken i Firenze er et kapell tilhørende familien Bardi di Vernio dekorert med motiver hentet fra legendene om Sylvester, slik som da han gjenopplivet både en okse som var drept av noen skrivere, og to menn drept på Forum Romanum av en drage. Det var dragens fryktelige ånde som tok livet av dem, et symbol for religiøs uvitenhet. Sylvester lukket dyrets hals så han ikke kunne skade flere. Kunstneren roses ofte for sin fremstilling av Forum Romanum, som ikke er stemmer med Sylvesters samtid, men gjengir det i middelalderens forfall, kunstnerens samtid.[13] I Legenda Aurea hevdes at dragen holdt til en grop i Roma og med sin ånde tok livet av mer enn 300 romere daglig; Sylvester rettet da en bønn til apostelen Peter som sa at Sylvester skulle lukke dragens gap med en tråd. Paven gikk da til gropen, steg ned 150 trinn, og ved hjelp av to lykter fant han dragen og lukket munnen på den. På vei opp igjen møtte han to trollmenn som hadde fulgt etter ham og nesten strøk med av dragens ånde; nå ble de døpt med en stor folkemengde rundt.
Johanneskapellet i Nidarosdomen ble 26. november 1161 viet til døperen Johannes det er oppkalt etter, Vincent av Zaragoza og pave Sylvester av erkebiskop Øystein Erlendsson. At pave Sylvester var tatt med, skyldtes sagnet om det konstantinske gavebrevet.[14]
Han er også blant pavene som omtales i de norrøne helgensagaene.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Crucis Legendæ («Legenden om korset») oversatt til dansk av Jesper Lauridsen, 2023, heimskringla.no
- ↑ Erling Sandmo: Tid for historie (s. 81-82), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3
- ↑ «Equitius»
- ↑ «San Martino ai Monti, Roma». Arkivert fra originalen 29. januar 2022. Besøkt 2. januar 2023.
- ↑ «Kirkemuren fra 200-tallet». Arkivert fra originalen 29. januar 2022. Besøkt 2. januar 2023.
- ↑ Krypten under San Martino ai Monti
- ↑ San Martino ai Monti
- ↑ Krypten i San Martino
- ↑ Krypten i San Martino
- ↑ www.katolsk.no Biografi
- ↑ Pave Sylvesters gravsted
- ↑ Kirken San Silvestro in Capite
- ↑ St. Sylvester, italianartsociety.org
- ↑ «Tverrarmene», Johanneskapellet i Nidarosdomen
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Saints.SQPN.com (engelsk)
- Kirkeårets helgendager
- Silvesters saga på norrønt hos Heimskringla.no
