Klaus Sunnanå

Sunnanå vokste opp på Karmøy i et av landets viktigste sildedistrikter. Han studerte statsøkonomi ved Universitetet i Oslo og ble cand.oecon. i 1930.

I studietiden var han blant annet formann i Studentmållaget, og i 1932 var han formann i Det norske Studentersamfund. Han var medlem av Mot Dag og en av de sentrale bidragsytere til Arbeidernes leksikon, og i 1936 fulgte han organisasjonen inn i Arbeiderpartiet.

I 1935 ble Sunnanå sekretær ved krisehjelpskontoret ved Fiskeridirektoratet i Bergen. Som økonom var han opptatt av årsakene til krisetilstanden på kysten. Publikasjonen Lofotfiskets lønnsomhet (1936) var et pionerarbeid og er trolig landets første vitenskapelige fiskeriøkonomiske undersøkelse.

Etter initiativ fra formann Jens Steffensen ble Sunnanå ansatt som sekretær i Norges Fiskarlag i 1938. Under andre verdenskrig spilte han en viktig rolle i arbeidet med å forhindre at organisasjonen ble nazifisert, og han måtte forlate sin stilling i 1941. Etter et opphold i Stockholm kom han til Forsyningsdepartementet i London. Her arbeidet han med forsyninger til fiskeflåten og planer for modernisering av fiskerinæringen i etterkrigstiden, men han deltok også på flere internasjonale fiskerikonferanser.

Sunnanå var en opplagt kandidat da det skulle utnevnes en konsultativ statsråd for fiskeriene i Einar Gerhardsens regjering etter stortingsvalget høsten 1945, men det var Reidar Carlsen som ble verdens første fiskeriminister. Etter å ha vært formann og direktør i Det økonomiske samordningsråd i 1945–1947 ble Sunnanå i stedet fiskeridirektør i 1948, og han satt i denne stillingen til han gikk av med pensjon i 1973.

I sitt embete som fiskeridirektør var Sunnanå opptatt av å modernisere fiskeriene, men samtidig av å temme teknologien og kapitalen. Den korporative tradisjonen han tilhørte, var kjennetegnet ved planøkonomisk tankegang og tette bånd mellom stat, næring og Arbeiderpartiet. Men fiskeridirektøren var ikke redd for å uttrykke uenighet med regjeringens fiskeripolitikk. Han hadde en myndig lederstil og serverte gjerne bitende replikker.

Sunnanå var en tidlig talsmann for reguleringer av fisket. I London var han blitt kjent med arbeidene til britiske havforskere, som hevdet at et ubegrenset fiske ville bli ulønnsomt. Men reguleringene måtte ifølge fiskeridirektøren baseres på naturvitenskapelig kunnskap, og de måtte være forankret i bindende avtaler mellom statene. Sunnanå hadde formannsvervet i en rekke internasjonale fiskeriorganer, blant annet OEECs underkomité for fiskerier i 1949–1958, International Commission for the North West Atlantic Fisheries i 1957–1959, Permanent Commission of the 1946 Fisheries Convention i 1957–1960 og FAOs fiskerikomité i 1970–1972.

I 1960-årene ble det klart at effektiviteten i snurpeflåten truet den norske sildestammen. Særlig bittert var det at en av direktoratets egne havforskere, Finn Devold, hadde avvist faresignalene. På et møte i Noregs Sildesalslag skal Sunnanå ha uttalt om Devold: «Eg har gjort éin feil i mitt liv, og det har vore at eg har høyrt for mykje på den mannen».

Klaus Sunnanå ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1974.

• Vårsildperioden 1808–1870, i Norsk årbok 1931
• Lofotfiskets lønnsomhet 1936, Årsberetning vedkommende Norges fiskerier 1936 nr. 3, Bergen 1936
• Kustfolket i strid, i Sex norrmän berättar om Norge, Stockholm 1942
• Organisasjonane og demokratiet, 1949
• Samspel mellom fiske og jordbruk i norsk næringsliv, foredrag på 13. Vestlandske bondestemna mars 1950, Bergen 1950
• Nye aspekter for fiskerinæringa, Fiskeridirektoratet Småskr. 1967 nr. 4, Bergen 1967
• Regulering av intensiteten i norsk fiske i dag, ibid. 1968 nr. 1, Bergen 1968
• Administrative og økonomiske problemer i samband med internasjonale reguleringer av fisket, ibid. 1970 nr. 5, Bergen 1970
• Fiskerigrenser, i SogS nr. 4/1973, s. 205–216
• Minne frå mi tid som fiskeridirektør, i Fiskeridirektoratet 75 år, Bergen 1975, s. 28–33

• Norges historie fra 1905 til 1939
• Norge i etterkrigstiden – 1945 til 1970