Øystein Sunde

Øystein Sunde vokste opp på Skarnes og fra 1955 på Lambertseter i Oslo. Han startet sin musikalske karriere i guttemusikken som åtteåring. Den første gruppen hans var The Hitch-Hikers, som eksisterte fra 1961 til 1965. Han ble deretter medlem av visegruppen Hi Five og platedebuterte med dem i 1967. Gruppen deltok også i et tvprogram samme år.

Året etter ble bluegrass-bandet Christiania Fusel & Blaagress dannet i Sundes hjem på Lambertseter i Oslo, med blant annet Kari Svendsen som medlem. Også denne gruppen laget plate og opptrådte på TV. I 1972 ga de ut et album, Som varmt hvetebrød i tørt gress. Det solgte bra, mye takket være Fanitullen, en folkrockversjon av en gammel norsk slått. Den ble en stor hit i 1973 og kjenningsmelodien for Norsktoppen.

Øystein Sundes første utgivelser som soloartist i 1970 satte en ny standard i den norske platebransjen. I en tid der mye skulle være politisk korrekt, kom Sunde med løssluppen humor kombinert med et stort talent som gitarist og låtskriver.

Mest oppmerksomhet fikk singelen Jaktprat – en «talking blues» som fikk enkelte til å hevde at Sunde måtte ha to tunger og 20 fingre. Debutalbumet 1001 fnatt solgte i over 40 000 eksemplarer, med høydepunkter som Fire melk og Dagbla’ for i går og Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint (i tillegg til nevnte Jaktprat). Oppfølgeren, Det året det var så bratt, ble en enda større suksess.

I 1973 lagde Sunde sitt første fjernsynsshow, Bridge, bratsj, fillebom-bom-bom. Det kom nye soloplater, og han forsøkte seg også som artist i Sverige, med platene Sunderfundigheter (1973) og Hurtbuller i hvit saus (1975).

Gjennom det meste av 1970-årene var platesalget beskjedent, og Øystein Sunde konsentrerte seg mer om revyer. Han gjorde stor suksess sammen med blant annet Ivar Medaas, Dizzie Tunes, Ole Paus og Mari Bjørgan. I denne perioden var han også plateprodusent for en rekke artister, deriblant Lillebjørn Nilsen, Folque og Ivar Medaas, og han lånte stemme til Skalden i den norske versjonen av Walt Disneys tegnefilm Robin Hood.

Med albumet Hærtatahørt gikk platesalget til værs igjen i 1979, noe som fortsatte ved flere utgivelser gjennom 1980-årene. Det toppet seg i 1989 med Kjekt å ha, som solgte i mer enn 100 000 eksemplarer. Platene inneholdt sanger som nordmenn i alle aldre kunne identifisere seg med. Sunde klarte å få frem det morsomme i det traumatiske i hverdagslige gjøremål, som for eksempel å handle klær (2003 – en butikk-odyssé) eller ha våkenetter ved barnesengen (Bleieskiftarbeider). Likeledes harselerte han med lydfriker (Byens hi-fi asyl), eksklusive gourmetrestauranter (Mesterkokken) og tabloidpressen (Skal det være no’ mer før vi stenger), for å nevne noe.

Siden har Sunde vært en av Norges mest folkekjære og populære artister, og alle hans originalalbum har nådd minst fjerdeplass:

• Barkebille boogie (1981)
• I husbukkens tegn (1984)
• Overbuljongterningpakkmesterassistent (1986)
• bluegrassplata Kjekt å ha (1989, Spellemannpris)
• Du må'kke komme her og komme her (1994, Spellemannpris)
• Nå er begeret nådd (1999)
• Sånn er'e bare (2005)
• Meget i sløyd (2008)
• Bestefar (2016)

Sunde har dessuten toppet Norsktoppen med Barkebille boogie (1981), Kaptein Snutebil (1986), Oslo Maraton (1994), Du må'kke komme her og komme her (1995), Snøfreser'n (1999), Pengegaloppen (2004), Ute var det sol (2005) og Han hadde båt (2008).

I 1988 ble en av de største suksessene innen norsk musikk dannet, da Øystein Sunde slo seg sammen med Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Jan Eggum i gruppen Gitarkameratene. De gjennomførte tre landsomfattende turneer frem til 1993 og laget konsertplaten Gitarkameratene (1989) og studioplaten Typisk norsk (1990). Sunde fortsatte samarbeidet med Sivertsen i revyen Ja takk, begge deler i 1998, mens Gitarkameratene ble gjenforent i 2003 for en innspilling på albumet Gull i fra grønne skoger – en hyllest til visekunstneren Vidar Sandbeck.

I 1992 startet Øystein Sunde sitt eget plateselskap, Spinner Records, og feiret dette med å gi ut debutplaten til Hellbillies.

Øystein Sunde mottok sin første Spellemannpris i 1990 i klassen for underholdningsmusikk. Samme år fikk han også prisen som Årets spellemann. Siden er det blitt flere, både som soloartist og med Gitarkameratene.

Sunde fikk revyprisen Leonard-statuetten i 1997. Sunde er også blitt tildelt Språklig Samlings litteraturpris (1995).Han ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i 2014, ble tildelt Vidar Sandbecks kulturpris for 2017 og ble kommandør av St. Olavs Orden i 2018.

• musikk i Norge

• Øystein Sunde
• Hedersmedley til Øystein Sunde fra Ingrid Bjørnov ved innlemmelsen i Rockheim Hall of Fame, 2014

• Ose, Bård: Øystein Sunde i Norsk biografisk leksikon.