Versjon 24 av Bjørn Ransve – Store norske leksikon

Bjørn Ransve er en norsk billedkunstner, som hovedsakelig arbeider med maling og grafikk. Han har gjennom flere tiår markert seg som en av Norges mest allsidige samtidskunstnere og har ofte skiftet stil og uttrykk.

Mest kjent blant hans arbeider er trolig renessanseinspirerte fabeldyr og mannsbyster i litografier fra 1970-årene, ved siden av malte Harlequin-figurer, aper og avrevne lemmer i korrekt anatomisk gjengivelse. Ransves bilder fra slutten av 1990-årene er sterke i uttrykket, med store, klare flater i komplementærfarger, svarte flater, sirkler, spiraler og andre former.

Høsten 2000 arrangerte Museet for samtidskunst en stor retrospektiv utstilling av Ransves arbeider. Det var den største utstillingen viet noen kunstner i museets historie, og hele museet ble tatt i bruk til utstillingen. Her viste man både en rekke av hans beste verk fra tidligere perioder, men også mange nye, store nonfigurative bilder.

Bakgrunn

Bjørn Ransve vokste opp i Oslo. Han gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo fra 1962 til 1964. Deretter begynte han på Statens kunstakademi, hvor han var elev av billedkunstnerne Aage Storstein, Reidar Aulie, Alf-Jørgen Aas og Arne Malmedal fram til 1968. Miljøet her var preget av nyfigurative romantikere som var i opposisjon til det abstrakte maleriet og senmodernismens formalistiske tendens, som dominerte på denne tida.

Ransve har fått flere stipender og legater, deriblant Houens legat i 1965, Finnes legat i 1966, Thomas Fearnleys Minnestipend i 1967, Helga og Hans Reusch’ legat i 1969, Dr. Ragnar Forsbergs legat i 1970 og Heinrich Steffens-prisens stipend i 1973.

Kunstnerskap

Ransve har markert seg som en av Norges fremste og til tider mest overraskende samtidskunstnerne i Norge. Han har ofte skiftet uttrykk mellom sine utstillinger og vist seg som en allsidig kunstner med mange signaturer.

Helt fra debuten i 1968 har Ransve vært opptatt av kunstverkets komposisjon. Han arbeidet hovedsakelig på egen hånd med studier av kunsthistoriske motiver og uttrykksformer.

Debut og tidlige år

Ransve debuterte med litografi og tegning i 1968, der motivene framstilte vagt surrealistiske hoder og figurer. I årene etterpå beveget han seg fra studier av før-modernistiske kunsttradisjoner til datidas desillusjonerte, mer «overfladiske» popkunst.

Torsoer

Selv om også Ransve orienterte seg mot et figurativt formspråk med referanser til renessansens og barokkens mestere, markerte han seg på siden av disse strømningene. Hans arbeider viste klare forbindelser også med nyere kunst og samtidens billedkultur, noe som stod i kontrast til nyromantikernes kategoriske insistering på et førmodernistisk formspråk. Dette ble tydelig med hans utstilling Rygger, der lokalets vegger ble dekket tett-i-tett med 120 grafiske trykk med bare ørsmå variasjoner av en ryggvendt torso, i forskjellige farger og rastere. Fremstilt isolert mot forskjellige bakgrunner og rastere ble denne ryggen redusert til et stilisert og masseprodusert tegn, en sjablong ikke ulik Andy Warhols omgang med det massemediale bildet av Marilyn Monroe.

Bildenes enkle og frontale oppstilling viser til en rød tråd i Ransves kunst: konsentrasjonen om en figur, et objekt eller en form stilt opp mot en bakgrunn.

Maleridebut

Hans maleridebut 1971 vakte stor oppsikt med sine fremmedgjorte, isolerte skikkelser, plassert i udefinerte rom eller satt opp mot uhåndgripelige fargeflater, posisjonert frontalt overfor betrakteren av bildet. De naturalistisk modellerte skikkelsene virket lukkede og isolerte, og de brutte, metalliske og unaturalistiske fargene bidrog til stemningen av uvirkelighet. I disse bildene blandes den klassiske portrettradisjonen og arven fra Edvard Munch med erfaringer fra møtet med Francis Bacons marerittaktige billedscener. Det er bilder som er forankret i en større europeisk og eksistensielt ladet figurativ maleritradisjon, men det irrasjonelle og absurde ved motivene bringer også inn et element av paradoks.

Allerede nå ble Ransve sett som en høyt begavet og særpreget kunstner. Som del av ei gruppe unge anti-modernister var han likevel atskilt fra stilromantikerne, som var omgitt av stor oppmerksomhet på den tida. Dertil var hans «stilsitat» for distanserte, og hans tilknytning til popkunst og etterkrigstidens surrealisme og ekspresjonisme for merkbar.

Anatomi og melankoli

Ransves eget stempel av melankoli og eksistensiell uro lå også som en spenning under hans Litografiske hoder fra 1972. Siden det dreide seg om hoder med klare referanser til antikkens og renessansens kunst, ble denne spenningen å oppfatte som en moderne versjon av det sene 1500-tallets manierisme. Dette ble understreket av Ransves teknikk; han hadde tegnet i litografisteinen med den klassisk skolerte kunstners virtuose grep på levende strekføring og hårfint valørspill.

Denne kombinasjonen av høyt oppdrevet teknikk og personlig uttrykksgehalt preget hans gigantiske mønstring av tegninger på Munch-museet i 1976, en utstilling som den 31 år gamle kunstneren fylte med studier av eksotiske villdyr og mytologiske dyr, også disse i en teknikk som lå nær opp til renessansens og romantikkens store tegnere. De kunsthistoriske sitatene hadde imidlertid lite av stilromantikernes patos. Et element av tvetydighet var her, som ellers hos Ransve, en del av virkningen.

Ransve arbeider gjerne i større serier, ofte presentert i helhetlige utstillinger. Hjerte og Smerte (1976) bestod hovedsakelig av løsrevne hjerter og avrevne hoder plassert frontalt mot enkle maleriske bakgrunner. Den nærmest fleipete tittelen slo tilsynelatende bena under den morbide patosen i bildene. Alt var malt i en kraftig, dyp koloritt og med dramatisk bruk av lys og skygge.

Stilleben (1980) tok for seg isolerte menneskeben og kroppsfragmenter fremstilt livaktig mot et skimrende, gammelmesterlig halvmørke. Interessen for slike gruvekkende vanitas-motiver kan spores tilbake til studier ved Universitetets anatomiske institutt i akademitiden, men de får her en ganske fri, kontemplativ og leken artikulering. Denne utstillingen røpet igjen den typiske balansegangen mellom det makabre og det estetiserende, det patetiske og det ironiske, som kjennetegnet Ransves kunstnerskap. Utstillingen viste at Ransve på sin egen måte tilhørte den mangfasetterte surrealismen i etterkrigstiden.

Aper og harlekiner

Noen år senere kom det ekspressive uttrykket sterkere frem i en serie bilder av aper og harlekiner (1981–1983). Tegningene var formalt sett enklere, men som motiv var apene en fortsettelse av seriene med menneskeliggjorte dyr. Mange av dem uttrykte den ensomhet og den spenning mellom indre søken og fysisk begrensning som var blitt et slags ledemotiv hos Ransve. I 1983 viste han bilder med motiver av både harlekiner og aper, hver for seg, sammen, og forent i blandingsvesener. Den innadvendte stillheten i disse skikkelsene ble denne gangen satt opp mot malerienes mer aktive karakter. De klarere, mer kontrastrike farger og livligere strøk kunne til tider nærme seg den abstrakte ekspresjonismen, og gav større bevegelse i figurene. Bildene slo godt an blant et større publikum.

Overraskelsen var stor da Ransve til Festspillutstillingen i Bergen to år senere presenterte noe ganske annet: store, dekorative flatemalerier med amerikanske urfolk, sikksakkfigurer og totempæler. Det tegneserieaktige formspåket signaliserte en orientering vekk fra den klassiserende, formsikre og ekspressive tradisjonen som Ransve hadde stått forankret i. Utviklingen ble de neste årene fulgt opp av abstrakte flatemalerier med geometriske former, harde kanter og ubrutte fargefelt.

Litografi

Ransves tegninger og grafiske arbeider følger i store trekk samme utvikling. Utstillingen Litografiske hoder (1972) bekreftet hans tegnetalent og evnen til å kombinere håndverksmessig virtuositet med konseptuell dybde. Utstillingen bestod av ansikter eller skulpturelle byster, manierte utgaver av renessansens og Edvard Munchs berømte portrettkunst.

Også i litografiene har Ransve til tider arbeidet med en utpreget formmessig dynamikk, for eksempel i en rekke store hestehoder som med voldsom kraft synes å sprenge seg ut av billedformatet. Ellers er Ransves grafikk og tegninger, som ligger svært nær hverandre i motiver og formspråk, mindre motsetningsfylt enn maleriene. De knytter seg til tradisjonen med tegneriske studier og skisser, og er da også blitt regnet som utprøvingsfelt for temaer i maleriene, mens maleriene selv alltid er utarbeidet som utpreget maleriske objekter, med en bevisst utnyttelse av effektene i veksling mellom laserte og fernissblanke, eller terpentintynnede og matte overflater, og veksling mellom utpenslede detaljer og livlige malingstrøk.

Motsetninger og paradoks

Det bevisste paradokset har alltid vært et vesentlig element i Ransves bilder. Også i hans virke som helhet later dette til å være en styrende faktor. Stadig nye motiviske krumspring, en forkjærlighet for tema-utstillinger som kan handle om noe helt annet enn det annonserte temaet, stilistiske inkonsekvenser, offentlige uttalelser som uten unntak går på tvers av de etablerte fortolkninger og forventninger til hans kunst.

1990-årene og 2000-tallet

Ransves abstrakte bilder fra 1990-årene knytter an til en fornyet interesse for abstrakt maleri generelt, men hører til blant de mest reduserte: hvite striper og geometriske formasjoner mot store, svarte flater.

Høsten 2000 arrangerte Museet for samtidskunst i Oslo en stor retrospektiv utstilling med Ransves arbeider. Mønstringen viste igjen en ny orientering, denne gangen mot et mer organisk og fluktuerende uttrykk. Spiraler, buktende konsentriske sirkler og andre urformer gikk igjen i utstillingens seneste malerier, der et suggestivt visuelt spill danner former med erotiske undertoner.

Medlemskap og verv

stemmerett Bildende Kunstneres Styre (Norske Billedkunstnere), styremedlem i 1976
medlem Norske Grafikere

Utstillinger i utvalg

Høstutstillingen, 1968, 1982
Galleri 27, Oslo, 1968, 1970, 1972, 1978, 1979, 1983 (separatutstillinger)
Kunstnerforbundet, Oslo, 1971, 1976, 1980, 1983 (separatutstillinger)
Tønsberg Kunstforening, 1975 (separatutstilling)
Munchmuseet, 1976 (separatutstilling)
Öga mot öga, Liljevalchs Konsthall, Stockholm; Kunstnernes Hus, Oslo; Bergens Kunstforening; Amos Andersons Museum Helsinki; Nicolaj kirke København; Nicolaj kirke Reykjavik, 1976-1977
Norskt 70-tal, tendenser, Kulturhuset, Stockholm, 1979
Norsk billed, Helsinki, 1981
Galleri Koloritten, Stavanger, 1977 (separatutstilling)
Galleri Tanum, Oslo, 1982 (separatutstilling)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Brundtland, Cecilie Malm m.fl.: [Bjørn Ransve] : Tegninger 1961–2005, 2006
Eckhoff, Audun: Bjørn Ransve, 2000
Selvaggio, Rita: Ransve : paintings 1962–2009, 2009
Ustvedt, Øystein: Figur og fragment : Bjørn Ransves malerier 1963–1986, 1994, to bind (magistergradsavhandling)
Hans-Jakob Brun, «Bjørn Ransve» i Norsk kunstnerleksikon, bind 3 (1986), Universitetsforlaget